Så fattet..

Sist jeg satt med pc`en i fanget var i august. Det er allerede gått  fire måneder siden jeg har skrevet ned noen av tankene mine. Det er ikke fordi det har vært mangel på tanker, for de er der hele tiden. Men som så mange ganger før har det manglet på lysten og jeg har ikke fått tak på hva konkret det er som rører seg. På en merkelig måte skjer det samme hver gang. Tankene spinner, de surrer rundt. Jeg tillater de å surre, og tilslutt så står det klart for meg hva som er hovedtemaet for dette tankekaoset. Og når jeg endelig knekker koden, når jeg endelig ser hva det dreier seg om, først da kommer lysten til å skrive. 

Julen er omsider over, pynten er borte. Alle reklamene dreier seg ikke lenger om den perfekte julen. Om barn som skal hjem til jul. Om middagen som serveres av mamma. Den dreier seg heller ikke om hvor hjemmekoselig det er i julen. Den dreier seg nå om slanking, sunn mat og presset på den perfekte kroppen. Skulle selvfølgelig hatt den "perfekte" kroppen, men tankene disse reklamene skaper stikker ikke like dypt som savnet som kommer når reklamene, reportasjene og sangene om den perfekte julen ruller over skjermen. Og tro meg når jeg sier at vi nå to år på rad har hatt den perfekte julaften. En magisk og uforglemmelig opplevelse. Men mamma skulle vært der hun også. Hun hadde elsket måten vi feirer på nå. Så varmt, så hjemmekoselig og så nært. Lillejulaften og julaften er så mamma at jeg nesten forventer å se henne sitte i peisestua. Og etter en så kjærlig og rørende feiring der jeg føler at mamma er tilstede, kan fallhøyden være stor. 

Det ligger mange inntrykk lagret i kroppen min fra mammas siste uker. Inntrykk som jeg overhodet ikke er klar for å ta innover meg. Inntrykk. Bilder. Opplevelser. Lukter. Situasjoner og stunder som på sitt vis er så vonde at jeg ikke orker å møte dem igjen enda. Vår tid med mamma var slik vi og mamma ønsket å ha den. Men det å følge en man er så glad i så tett sine siste uker setter dype spor. Jeg sitter igjen med mange spørsmål, spørsmål jeg aldri vil få svar på da svaret på de ligger utenfor min fatteevne.

I går da jeg stod på kjøkkenet for å lage klar middagen var det som om det gikk opp et lys for meg. Jeg sa til og med høyt til meg selv: Der er det. Jeg hadde endelig følelsen av å ha fått tak på det som lenge har surret. Endelig kjente jeg at jeg fikk fatt på en tråd som kunne nøstes opp til det jeg nå prøver å sette ord på. Jeg kjente hvordan ordene begynte å løpe, hvordan setningene ble formet av seg selv. Og at trangen til å skrive og ikke minst skrivelysten kom som kastet over meg. 

Jeg har i over to uker vært plaget med mareritt. Jeg våkner sliten. Som om jeg har løpt hele natten. Hjertet dunker, jeg føler meg jaget. Jeg er sint og redd allerede før jeg våkner. Og vagt kan jeg huske hva drømmene handler om. Mamma er i noen av dem. Jeg mister henne av synet hele tiden. Jeg leter og leter og finner henne igjen. Men like fort som jeg har funnet henne er hun borte igjen. Det er en vond følelse å starte dagen med. Den setter seg som en vond lås rundt hjertet. Jeg drømmer også at jeg er syk. Forskjellige diagnoser får jeg tildelt, men alle har dødelig utfall. Jeg kjemper og kjemper. Men må tilslutt innse at kampen er tapt. 

Det som slo meg i går der jeg stod og kuttet grønnsaker var; Hvordan klarte mamma å forlate denne verden så fattet? Jeg kan jo bruke fornuften å tenke at hvis hun ikke hadde opptrådt så uendelig fattet som hun gjorde ville vår siste tid blitt alt annet enn god. Mamma ønsket oss bare godt og valgte nok av den grunn å opptre så rolig. Men likevel. Uansett hvor godt jeg hadde ønsket andre mennesker så tror jeg personlig at jeg hadde fått panikk. Friket ut. Hylt. Nektet. Skreket. Sparket. Slått. Stukket av. Nektet. 

Mamma nøt livet. Uansett hva det hadde å by på så mamma noe positivt i det og vendte det andre kinnet til hvis det var nødvendig. Hun ville ikke høre snakk om at det var urettferdig at hun hadde fått kreft og skulle dø så altfor ung. For hvorfor skulle det ikke ramme henne, lurte hun. Hun hadde da ikke gjort noe her i livet som gjorde at hun skulle bli spart for slikt. Hun vendte det andre kinnet til og fant sannelig noe positivt i en uhelbredelig kreftdiagnose også.

Jeg skjønner ikke hvordan du gang på gang reiste deg. 

En dag du lå på sofaen og ville tilbake til sengen, orket ikke beina dine å få deg opp. Du trengte hjelp. Og da kom du med et skrik. Et skrik fra bunnen av mørket. Så sårt, nakent og så vondt . Et skrik som fortalte meg at du hadde innsett at du ikke klarte å kjempe mer. Det var ikke lengre i din makt. Det skriket var den eneste gangen du "mistet fatningen". Jeg kan enda høre det skriket. Det skjærer gjennom marg og bein. Det setter meg ut. Tårene kommer. Jeg settes tilbake til den dagen. Til akkurat den dagen, dagen da du ikke på egenhånd klarte å reise deg. Tilbake til dagen der du senket garden, lot naturen gå din gang og lot oss ta over.

Du elsket å leve. Du elsket livet.

Jeg beundrer din måte å forlate denne verden på. Jeg kan ikke forstå hvordan du så stille og rolig bare forsvant for oss litt mer for hver dag som gikk. Du bare sov lengre og lengre. Og når du var våken, var du så glad. Så opptatt av om vi hadde det bra. Du snakket, lo, vitset og nøt at vi var rundt deg. Så sovnet du igjen, med et smil om munnet. Så tilfreds. Hvem er vel tilfreds i en slik stund? Jeg hadde hatt full forståelse for om du hadde hylt høyt hele dagen, om du hadde kastet ting, kjeftet og nektet. Men da som alltid ellers var du nok opptatt av at vi skulle ha det best mulig. Og når vi hadde det bra, da hadde du ro i hjertet. 

 

Så altfor tidlig måtte du videre. 

 

Mitt kaos og tankesurr om dagen handler nok om min egen dødelighet. Om min egen redsel for døden. Døden. Redsel. Men der som alle andre steder i livet, kjære mamma, er du mitt forbilde. Når det er min tur til å forlate denne verden, håper jeg at det blir med samme ro som du hadde. At jeg er like fattet og trygg som deg, når jeg takker for meg.

Jeg har fått tak i enden av tråden og begynt å nøste. 

 

<3 MAMMA <3

 

 

Én kommentar

Lisbeth Severinsen

13.01.2017 kl.20:18

Rart hvordan tiden sakte bearbeider våre tanker og minner, alt en skal igjennom, uten valg. Det med mareritt kjenner jeg igjen og det er såå vondt, men det gikk også over tilslutt.

Du skriver om viktige ting. Og jo, det var urettferdig at Aslaug ikke fikk være her lenger.

Klem fra Lisbeth

Skriv en ny kommentar

suuupermamma

suuupermamma

57, Birkenes

Vi er en familie med mamma og ni barn. Vi er alle voksne og har begynt å etablere oss så familien vokser stadig. Mamma fikk i juli/august 2012 diagnosen kreft i tykktarm med spredning. Dette er en blogg som gir deg innblikk i hvordan vår hverdag er på godt og vondt. Den handler om vår felles kamp mot mammas kreft. Både jeg, den eldste av oss 9 og mamma skriver innlegg. Ønsker dere kontakt med en av oss kan Aslaug kontaktes på a_ravnevand@hotmail.com og Karen Therese kontaktes på kravnevand@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits