Alt til sin tid..

Dette ble et langt innlegg skrevet over flere dager. Jeg vil ikke ved dette innlegget dmme noen. Det jeg skriver her er min opplevelse av vr situasjon. Det er forsk p forklare hvordan mine tanker rundt mammas uhelbredelige sykdom har endret seg ved f flge henne s tett som jeg gjorde. Jeg har all respekt og forstelse for at andre gjr sine valg og har sine meninger rundt akkurat dette. 

Den 9.august var det ett r siden mammas reise var ved veis ende. Hun hadde levd livet til det fulle og gjort alt som stod i hennes makt for vre her med sine kjre s lenge som mulig. Men den 9.august klokken 02.08 var mamma kommet til siste stoppested. Mamma gikk av og igjen satt vi. Igjen satt vi. Voksne, men allikevel s bittesm. S alene uten grunnmuren vr. Uten vr kjre mamma som satt oss foran, som forgudet oss for den vi var. Som godtok oss, forstod oss og som var stolt av oss fordi vi var til.  Alene begynte vi 10.august, uten dette trygge holdepunktet. Uten en mamma ringe, uten den gode klemmen, uten denne kjrlige mammaen som s ofte som mulig fortalte oss at vi var gode nok, at vi betydde noe og at hun var s uendelig glad i oss. Jeg har mange ganger i lpet av dette ret blitt sltt i bakken av hvor alene jeg fler meg uten mamma. 

Fredag 19.august er det ett r siden jeg gikk rastlst rundt i Birkenes kirke. Mine ssken hadde satt seg p benkene nrmest kisten. Den hvite kisten, med kjrlig valgte blomster. Kisten. Jeg orket ikke sette meg. Jeg orket ikke vre s nrme mamma uten kunne se henne, snakke med henne og gi henne en klem. Jeg prvde sette meg noen f ganger, men jeg gikk fort ut igjen. Jeg ble kvalm. Jeg ville hyle, skrike, rive ned alt, be folk g hjem. Jeg ville ha mamma tilbake. Jeg ville tilbake til dagene der mamma smilte og lo. Tilbake til de trre vitsene, de gode klemmene, det herlige smilet. Husker at nr jeg lukket ynene kunne jeg se mamma for meg, hre den gode stemmen og kjente tryggheten hun alltid ga. Kirkeklokkene slo, jeg mtte inn. Det var som jeg satte p autopilot, dagen mtte gjennomfres. En dag mamma verdig. 

Ikke lenge etter mamma fikk diagnosen tykktarmskreft med spredning husker jeg at en tanke slo meg. En tanke. En stygg tanke. En tanke som jeg ikke er stolt av. Men tanken kom. Og den dukket opp innimellom. Jeg tenkte flere ganger at nr det nrmet seg slutten for mamma. Nr tiden som "frisk" var brukt opp, s hadde det vrt godt om det kom en telefon om at det hadde vrt en trafikkulykke der mamma var involvert og livet stod dessverre ikke til redde. En lett utvei. En ende p det som ville ta oss p sengen. Men som ville spare oss for mye vondt, tenkte jeg. Jeg begynte lese om legemiddelassistert selvdrap. Aktiv ddshjelp. Muligheten for avslutte livet nr en selv nsker det. Og innimellom i lpet av disse tre rene lurte jeg p hvordan jeg skulle legge frem dette som en mulighet for mamma. Jeg lurte p hvordan jeg skulle ta det opp som et tema. Jeg klarte ikke se for meg hvordan jeg skulle klare flge mamma den siste tiden. Kunne ikke forestille meg at jeg kom til klare se mamma ha s vondt. Orket ikke tanken p se redselen i mammas yne og ikke kunne gjre noe for endre utfallet. 

En kveld i mars 2015 ringte telefonen, mamma hadde blitt veldig drlig og var p vei i full fart i ambulanse til sykehuset i Arendal. De mistenkte hjerteinfarkt. For all del ikke misforst meg, jeg har aldri p noe tidspunkt nsket mamma d. Jeg ble selvflgelig veldig redd fr vi visste at mamma var stabil, men samtidig kom tanken snikende. Mamma hadde vrt 7 mneder uten behandling. Jeg visste det nrmet seg slutten. Og tenkte, det er nok n. Vi hadde ftt to og et halvt fantastiske r. Kanskje det var best om det sluttet n. 

Takk og lov kom mamma seg. Vi kunne igjen senke skuldrene og nyte dagene vi hadde sammen. En deilig familietur til Danmark , late dager i sofaen, middager sammen, tid sammen. Sakte, men sikkert kom det stadig flere tegn p at kroppen til mamma ikke orket mer. Kreften hadde ftt overtaket og ga mamma og oss tydelige signaler p at dette faktisk ikke var mulig bekjempe. Hpet om at legene hadde tatt feil, hpet om at et mirakel skulle skje og hpet om at mamma en dag skulle bli frisk p tross av legenes tydelige beskjeder om det motsatte, begynte slippe taket. Jeg var i alle tre rene realist og visste at legene gjorde alt de kunne for mamma, men hpet om at noe utenfor vr makt kunne ordne dette var allikevel tilstede n og da.

Mamma mtte tilslutt legges inn p sykehuset. Smertene var store, formen var drlig, kreftene ikke tilstede og yne og hud hadde over kort tid ftt et gulskjr. Mamma ville aldeles ikke inn p sykehuset for hun var livredd for at hennes eneste vei ut derfra var i en likbil. Kort tid etter hun ble innlagt var vi alle samlet til samtale med legen og vi fikk alle den endelige grusomme beskjeden. Kreften var n kommet s langt at det var snakk om uker, kanskje mneder til mamma ikke var blant oss lengre. Legen kunne informere oss om at smertene kunne hndteres med smertestillende og at mamma sakte og rolig kom til nrme seg dden. Min frykt for det ukjente, min frykt for mammas redsel, min frykt for se mamma mtte forlate denne verden fikk alt i meg til vrenge seg og jeg tok enda en gang avstand og uttalte hyt og tydelig at jeg ikke kunne love vre delaktig i mammas siste tid. 

Mamma kom hjem, vi var innom p besk ofte. Jeg observerte, nrmet meg. Jeg s mamma, s redselen. Jeg s hvordan mamma elsket livet, men hvordan hennes yne signaliserte at hun hadde forsonet seg med at hun snart var ved veis ende. For hvert mte med mamma ble det mer og mer tydelig for meg at min plass var der den alltid hadde vrt, ved hennes side. Min plass var ikke alene med min frykt og redsel. Jeg hadde som sykepleier mtt dden fr, s den var ikke ukjent for meg. Og mamma var jo den mammaen hun alltid hadde vrt. Det som var nytt n var at det var mamma som skulle flges denne veien. Og nr jeg en kveld satt hjemme hos mamma og vred hjernen for lsninger p hennes uutholdelige kvalme, stod alt klart for meg. Det er din tid n, dette kan du. Du trenger ikke vre redd. Det er ikke ukjent. Det er bare dden. Det er mammaen din som du har hatt ved din side siden du ble fdt. Morgenen etter var all min redsel borte. Kroppen min var rolig, jeg hadde funnet min plass for tiden vi hadde foran oss. Jeg handlet som sykepleier, storesster og datter. En viss form for autopilot ble nok sltt p, men det var nok ndvendig for klare st i en s ekstrem situasjon.

Tankene som fr hadde kommet om aktiv ddshjelp og om at en plutselig ulykke skulle inntreffe, slo meg aldri disse syv dagene. Det var frst mange mneder etter begravelsen jeg ble klar over det jeg n prver formidle. 

Lrdag morgen den 1.august 2015 fikk jeg ordnet det slik at mamma fikk lagt inn en nl i lret som jeg og etterhvert mine ssken kunne gi medisiner i. Jeg husket fra tidligere og hadde lest natten fr om et medikament som ble brukt mot kvalme med langtkommen kreft. Etter ha snakket med lindrende, hjemmesykepleien, lindrende, hjemmesykepleien, hjemmesykepleien og til slutt mamma ble denne nlen i lret lagt inn og jeg kunne begynne gi mamma dette preparatet. Det tok ikke lange tiden fr brekningene begynte avta. Jeg observerte. Mamma kunne snakke lange setninger, hun kunne begynne sette seg litt opp i sengen. En ny dose. Det gikk timer uten brekninger. Jeg sa ingenting, bare observerte. Nt at mamma kunne snakke, le, vitse og snu seg i sengen uten brekke seg ustanselig. Jeg ga medikamentet som forordnet. Sndagen kom. Mamma hadde mer gld i ansiktet. Hun drakk mer, vi koste oss sammen. Og frst litt utp sndagen turte jeg nevne for mamma at kvalmen s ut til vre borte. Mamma var ogs sykepleier og har fulgt pasienter p den siste reisen. Bde hun og jeg visste nr nlen ble lagt inn at dette er noe som gjres nr slutten er veldig nr. Men p sndag smilte mamma. Hun brakk seg ikke, hun hadde ftt tilbake glimtet i yet. Hun snakket og lo. Og i endel timer den sndagen tillot jeg meg selv tro at dette var nok det som skulle til, n blir mamma frisk. Jeg trengte denne dagen, de timene p fordye det jeg egentlig visste. Jeg trengte en deilig sndag p ta innover meg det som slo mot meg nr jeg vknet mandag morgen. Jeg hadde tidligere hrt og lest om at mennesker som skal d kan f en opptur fr det gr s gr kjapt nedover. Jeg hadde ikke selv erfart det, men mandag morgen ble det klinkende klart for meg at jeg n skulle oppleve det p nrt hold. Mamma fikk medisiner som forordnet. P mandagen var hun ute p sofaen, hadde besk av gode venner. Hun hadde nske om forskjellige typer drikke og matvarer og de stod foran henne nesten fr hun hadde sagt det ferdig. Mine brdre slang seg i bilen s fort mamma kom p at noe kunne ha smakt. Matlysten hennes hadde vrt elendig de siste ukene og uansett hva de prvde tilby bd det bare i mot.

Men n, n fristet noe. Mamma nevnte at det kunne smake med gel, og fr en fikk sukk for seg s sto det alle typer gele til avkjling i kjleskapet. Plutselig kjente jeg det luktet vafler i huset og nr jeg spurte om hvem som skulle ha, s var det mamma som hadde nevnt at kanskje det hadde vrt godt. Tror mamma fikk i seg ett hjerte av den vaffelen, men det er den mest ndvendige vaffelen som noen gang har blitt stekt. Mandagen var nydelig og tirsdagen likedan. Vi lo, koste oss, mamma var p sofaen og kunne ta imot besk av folk som betydde mye for henne. Jeg fikk tid til fordye at dette var den beskrevne oppturen og jeg fikk tid til forklare mine ssken og andre rundt oss at disse herlige dagene nok dessverre kom til ta slutt. Men vi nt de. Mamma p sitt beste. Men redselen for nr de kom til vre over ble strre for hver time som gikk. Onsdag i sekstiden nsket mamma hjelp til  komme tilbake i sengen. Hun reiste seg med en p hver side og i det hun skulle ta frste skritt sa hun: nei.. n skjnner jeg ikke hvor jeg er... Oppturen var over. 

Fra denne kvelden sov mamma mer og mer. Hun var vken i korte perioder. Noe urolig nr hun vknet etter  ha sovet i mange timer. Siste gangen mamma var oppe p beina var fredag i 16-tiden, hun mtte opp p do. Jeg snakket med lindrende og fikk kt dosene p ulike medikamenter. Mamma var igjen rolig, hadde lite smerter og kvalmen var borte. Vi fikk igjen dyrebar tid sammen, vi byttet p sitte hos henne. Fuktet munnen, smurte kroppen, snudde, flyttet puter. Holdt i hnda. Vr mamma l der, s stille, s fredelig og s rolig. Slik at vi kunne gjre det som stod i vr makt for gi henne en verdig siste tid. Og mamma, du var et prakteksemplar. Til og med p ditt siste gjorde du det som var best for oss. Du var s trygg og beholdt roen slik at vi kunne f ha denne tiden sammen og oppfylle nske ditt om d hjemme.

For hver time som gikk hadde vi mindre og mindre lyst til vekke deg, i redsel for at det ikke gikk. Natt til lrdag var siste gang vi hadde kontakt med deg. Vi stelte deg for natten og sov 5 stykker p sofaen og madrasser i stuen rett ved rommet du l p. Lrdag morgen klokken 10 hadde jeg mannet meg opp til morgenstellet. Det var som jeg fryktet ikke mulig f kontakt med deg. Ingen kontakt. Du pustet. Hjertet ditt slo. Men ingen respons. Da vi skulle snu deg, s jeg noe jeg trodde var merker etter klumpete puter. Da jeg nevnte for mammas forlovede at vi trengte flere puter for legge mamma godt til rette, kjrte han rett avgrde for ordne dette. Da han kom tilbake skulle vi virkelig rigge mamma slik at hun l som en dronning. Og det jeg hadde sett da klokken ti, som jeg valgte tolke som avtrykk av puter var n helt tydelig. Mammas bein var blitt marmorerte, det er et tegn som inntreffer inntil 24 timer fr man dr. Jeg observerte. Vi fikk lagt mamma godt i sengen. Fuktet munnen, smurt utsatte punkter og gitt medisiner. Jeg ringte hjemmesykepleien for informere om at mamma hadde marmoreringer p beina og at jeg ville at de skulle komme for konstatere dette og legge inn ny nl i lret, da denne skulle byttes etter 7 dager. Hjemmesykepleien kunne bekrefte mine observasjoner. Og igjen fikk jeg tid til fordye. Frst for meg selv og s kunne jeg fortelle mine ssken at mamma hadde disse marmoreringene, jeg kunne forklare hva det var, hva det betydde og vise og forklare de som nsket det. Vi fikk tid. Verdifull tid for oss selv og sammen. 

Hadde vi ftt denne uventede beskjeden jeg innimellom hpet p, at mamma hadde omkommet i en ulykke, hadde vi ikke ftt tiden sammen. Vi hadde ikke ftt muligheten til gradvis ta innover oss hva som faktisk var i ferd med skje. Det var ubeskrivelig vondt, men samtidig s naturlig og riktig. Hadde mamma nsket selv bestemme nr hun avsluttet livet, hadde jeg selvflgelig respektert dette. Men i etterkant ser jeg at det var mer min redsel for det ukjente som gjorde at disse tankene kom. Min redsel for se mamma svinne bort. Min redsel for se mamma d, fikk tankene om aktiv ddshjelp og uventede ulykker til komme. Og mneder etter begravelsen kom jeg plutselig til tenke p disse tankene igjen og hvor fravrende de var de siste syv dagene av mammas liv. Nr dden var eneste alternativ ville jeg ikke vrt disse syv dagene foruten. Det ble en naturlig avslutning. S vond, men s ekte. S absurd, men s nr.  Vi gjorde dette sammen, som alle andre utfordringer livet vrt sammen har bydd p. Alle hadde sin plass. Alle var viktige og gjorde sin del i denne siste reisen sammen.  

I morgen, den 19.august, er sirkelen "sluttet". Det er ett r siden vi stod rundt graven din. Det er ett r siden Vilde p da tre og ett halvt r vinket nr kisten din ble firt halvveis ned. Det er ett r siden dagen jeg ikke hpte skulle komme fr om minst frti r. Tenk at vi kunne hatt deg her i frti r til. Men det nytter ikke tenke s mye p det, da blir jeg bare lei meg. Savnet etter deg er ubeskrivelig og tankene om hva vi skulle ftt fremover gjr vondt. Tanken om alle de gode rene vi kunne hatt. Alle opplevelsene vi kunne ftt,  alt vi kunne ha gjort. Alt det gode du hadde foran deg som du s inderlig fortjente. Se barna dine vokse opp til bli flotte individer, se barnebarn i fleng og etterhvert oldebarn vokse til. Tankene om at du fremover egentlig skulle gjre det du elsket, vre med dine, nyte livet og hste fruktene av det du hadde sdd, de tankene er vonde. Og nr jeg tenker de tankene for lenge triller trene. For du, kjre mamma, fortjente s veldig det som l foran deg, men som du av en eller annen grunn ikke skulle f. 

Takk kjre mamma for alle verdier du har gitt meg. Takk for at du gav meg rom og tid til tilslutt finne ut at det var ved siden av deg som var plassen min den siste tiden din. Takk for at du har visst meg hva det betyr vre mamma.

Jeg er sliten n. Men jeg kommer meg igjen. Det var slik du gjorde det. Takk for alt du har lrt meg. 

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

suuupermamma

suuupermamma

56, Birkenes

Vi er en familie med mamma og ni barn. Vi er alle voksne og har begynt etablere oss s familien vokser stadig. Mamma fikk i juli/august 2012 diagnosen kreft i tykktarm med spredning. Dette er en blogg som gir deg innblikk i hvordan vr hverdag er p godt og vondt. Den handler om vr felles kamp mot mammas kreft. Bde jeg, den eldste av oss 9 og mamma skriver innlegg. nsker dere kontakt med en av oss kan Aslaug kontaktes p a_ravnevand@hotmail.com og Karen Therese kontaktes p kravnevand@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits