Det riktige valget...

Da var jeg igang igjen. Jeg m fortsette p innlegget fra i gr. Forhpentligvis s klarer jeg i lpet av ikke altfor lang tid skrive flere innlegg. De ligger halvklare i hodet, jeg tar de frem i tankene innimellom, men dytter de fort tilbake i skuffen merket: "Blogginnlegg in progress". Alt til sin tid, det er noe med det. Jeg er ikke klar for alle tankene som dukker opp. Alt til sin tid.

Jeg m hente opp igjen trden fra i gr. Mamma var uhelbredelig syk, jeg tok et valg om at jeg ikke maktet flge mamma til behandlinger og underskelser. Jeg tok valget om vre datter, ikke sykepleier. Gjennom livet meg og mamma har hatt sammen, har jeg sett mamma redd altfor mange ganger. Og jeg orket ikke dette enda en gang. Jeg orket ikke se mamma fylt av en redsel jeg ikke kunne gjre noe som helst med.  

Etter mamma fikk diagnosen og behandlingen var i gang, gikk livet p en merkelig mte tilbake til "normalen". Vi gjorde alt vi gjorde fr, om ikke enda mer. Vi hadde vel alle ftt ynene opp for at livet er her og n og at ingen hadde noen garanti for morgendagen.  Jeg satte s pris p det. P tiden. Mamma hadde tid. Ingen visst hvor mye tid hun hadde. Men hun hadde ikke drlig tid av den grunn. Aldri. 

Mamma ble innlagt p sykehuset 8. juli 2015. Hun hadde vrt drlig lenge, men ville ikke til legen, langt mindre inn p sykehuset. Mamma skjnte nok at det nrmet seg slutten og jeg forstr godt at hun ikke nsket dra inn p sykehuset for f det bekreftet. Men inn mtte hun tilslutt, crpen var skyhy, hud og yne begynte bli gule og formen var drlig. 

Innlosjert p sykehuset. Mamma fikk diverse antibiotika, crpen gr noe ned, mamma mener formen kanskje er litt bedre? Var dette bare nsketenkning fra mamma? Jeg nsket det i hvert fall. Jeg hadde igjen "frste" mte med mamma p sykehuset. Og sykepleieren i meg s det.... de gule ynene, den gule huden, kiloene som hadde rast av, det litt dratte ansiktet, holdningen om tilsier at mamma har sterke smerter. Jeg m koble av, ikke sykepleier. Orker ikke. Jeg ser det, men jeg vil ikke se det. Vr s snill. La det jeg ser vre feil. S mtes blikkene vre, mamma smiler tappert. Men jeg ser det, hun viser meg det. Det er slutt snart. Blikkene enes. Vi blir enige om at vi kan fortsette som fr. 

Dagene gr og det kommer ikke gode nyheter. Legen har i samrd med mamma ordnet det slik at vi alle skal vre tilstede p en felles samtale. Mamma nsket ikke vre med, jeg skjnner godt at hun ikke maktet det. Den 14.juli klokken 12 str vi fjorten stykker samlet p mammas rom, kontaktsykepleieren henter oss og viser oss vei til et rom med plass til alle. Jeg tar med meg en kopp kaffe, som jeg desperat prver gjemme meg bak. Legen kommer, hilser p de han ikke har hilst p fr. Alle setter seg, det blir stille. Helt stille. S tar legen ordet, han er rolig. Velger sine ord med omhu. Men uansett hvor pene ord han velger s er budskapet like vondt. Det er dessverre ikke mer vi kan gjre. Det finnes ikke s mange pene mter si det p. Det var snakk om uker, kanskje mneder. Bde vi og legen visste at mamma nsket dra hjem, derfor ble det naturlig snakke litt om forventninger til dette. Alt vrengte seg i meg, kaffekoppen jeg hadde tatt med meg var alt for liten, jeg klarte aldeles ikke gjemme meg bak den. Jeg kjente da som jeg hadde gjort tidligere at jeg ikke klarte  forholde meg til dette. Mamma skulle hjem for d. D. Jeg tok til ordet og sa: "Jeg kan ikke love at jeg kan bidra i stellet av mamma hjemme. Jeg skal jobbe som sykepleier forhpentligvis resten av livet mitt, s det  skulle se mamma ligge der... jeg klarer det ikke." Jeg orket ikke tanken p se mamma s hjelpels og redd. Jeg maktet det ikke.

Torsdag kveld den 30.juli sitter vi nesten alle hjemme hos mamma. Hun orker ingenting. Hun brekker seg og brekker seg. Og hvis hun endelig har ftt en pause og vurderer snakke, s begynner hun igjen. Mamma er redd. Magen er stinn. Hun har vondt og hun er s uendelig kvalm. Og der sitter vi. Uten kunne gjre noen ting. Hjemmesykepleien er innom slik de skal, men mamma har det allikevel fryktelig. Det er uverdig. 

S kommer det som lyn fra klar himmel. N m du ta deg sammen. Dere kan gjre en forskjell. Du er sykepleier. Du har vrt p Lindrende enhet i praksis. Du har fulgt kreftpasienter til siste stopp. Du kan dette. Du vet hva som skal gjres. Dagen etter flyttet jeg hjem til mamma. Det var ikke lengre naturlig holde avstand til sykdommen. Kreften hadde n kommet s langt at det var en helt naturlig del. Jeg ringte Lindrende, for hre om mamma kunne f lagt inn en nl i lret slik at vi kunne gi henne kvalmestillende, smertestillende og beroligende i den. Jeg fikk klarert alt dette med Lindrende, ringte hjemmesykepleien og forklarte at slik skulle det vre og at jeg skulle ringe de opp igjen nr jeg hadde snakket med mamma. Mamma hadde hele tiden vrt tilbakeholden med medisiner og hadde den siste tiden hatt behov for dobbelsjekke med meg om jeg ogs trodde det hun tenkte var lurt. S nr alt var klarert gikk jeg inn til mamma og fortalte at jeg trodde jeg hadde lsningen p kvalmen hennes. At det ville vre lurt legge inn en nl i lret, slik at vi kunne gi medisiner der. Ingen av oss sa noe, men vi visste s inderlig godt begge to at en slik nl legges inn kort tid fr man dr. Kunnskapen meg og mamma hadde tilegnet oss da vi gikk sykepleien sammen fikk n en spesiell betydning. Mamma syntes det var en god ide. Og etter denne samtalen var min mening det mamma lente seg p. Hun spurte meg om jeg syntes det var lurt og hvis jeg sa ja, s var det det. 

Hadde jeg ikke tatt valget om holde avstand til sykdommen den dagen i 2012, hadde jeg aldri maktet flge deg hele veien. Jeg hadde aldri maktet den siste uken s tett p deg. Jeg hadde aldri maktet samtale med Lindrende og kjempe med hjemmesykepleien. Jeg hadde aldri maktet lre opp mine ssken i hvordan observere om du trengte mer medisiner, for s gi det. Jeg hadde aldri maktet s lite svn. Jeg hadde aldri maktet holde meg s fattet i en absurd situasjon der jeg aller mest hadde lyst til knuse, hyle, vre bitteliten uten ansvar. Jeg hadde aldri maktet sitte ved fotenden din og hre ditt siste ndedrag. Jeg hadde aldri maktet se mine sskens bunnlse fortvilelse og deres sre grt da du reiste. Jeg hadde ikke maktet lukke ynene dine. Jeg hadde ikke maktet det. Jeg hadde ikke maktet finne frem klr til din siste reise. Jeg hadde ikke maktet g igjennom for mine ssken hvordan man steller et menneske for siste gang og hva man kan forvente. Jeg hadde ikke maktet vre ansvarlig for stelle deg, kle deg og gjre deg klar. Jeg hadde ikke maktet. Jeg hadde ikke maktet flge Vilde inn til verdens beste Besta den sndags morgenen. Du var s vakker der du l, s fredelig med et smil om munnen. Jeg hadde ikke maktet se henne stryke deg over kinnet, gi deg en klem, tegne en tegning og legge oppi kisten din. Jeg hadde ikke maktet se lokket bli lagt p kisten, skruene skrudd igjen og at mine flotte brdre, dine stolte snner bar deg opp og inn i bilen som etter dette kjrte sakte avsted med deg.

Kjre Mamma, vi fikk ha deg hjemme til ditt siste ndedrag. Du fikk vre blant dine kjre. Det var de du kjente og stolte p som stelte deg og du var der du trivdes best. Du var der vi nsket ha deg. Mamma, jeg hper du skjnner valget jeg tok, valget om gjemme meg p do. Valget om ikke flge deg til underskelser og behandling. Jeg orket ikke se deg s redd. Jeg maktet ikke. Jeg ladet opp i tre r til den siste reisen din. Og p slutten fikk vi en felles forstelse av at jeg var klar for  overta roret. Jeg hadde ikke maktet det, hvis jeg i tre r skulle vrt s nr din strste frykt. 

Og hadde jeg ikke maktet vre s delaktig som jeg var den siste uken, s hadde jeg hatet meg selv resten av livet. Jeg maktet vre med p det vondeste jeg noen gang har opplevd, samtidig som det var noe av det vakreste jeg har vrt med p. Det vre s tilstede i mammas siste tid, vre s sikker p at mamma var trygg, smertefri og at hun flte seg elsket. 

Du gav oss alt.

"Fra vi ble fdt til n har du bret oss, n er det vr tur til bre deg".

 

<3 MAMMA <3

 

2 kommentarer

Lisbeth Severinsen

29.06.2016 kl.18:08

S vondt og samtidig vakkert.

Heidi

30.06.2016 kl.14:38

Har fulgt "reisen" til din/deres kjre mamma og du/dere fra frste stund - et godt stykke fr min egen kreftdiagnose. Takk for at du deler slike vonde tanker/avgjrelser! S modig og veloverveiet og s alldeles riktig! Skjnner at du kan slite med skyldflelse for ikke ha stilt opp hele veien - men det er det INGEN som kan, og DU stilte opp nr bare DU kunne! Alt har si plass til rett tid! Du har gjort alt og helt rett. Kjenner dere ikke personlig, men har familie som har arbeidet med din mor, som var full av beundring og respekt for henne lenge fr en sykdomsdiagnose. Dere er hel ved - takk for alt dere har gjort og gjr.

Skriv en ny kommentar

suuupermamma

suuupermamma

56, Birkenes

Vi er en familie med mamma og ni barn. Vi er alle voksne og har begynt etablere oss s familien vokser stadig. Mamma fikk i juli/august 2012 diagnosen kreft i tykktarm med spredning. Dette er en blogg som gir deg innblikk i hvordan vr hverdag er p godt og vondt. Den handler om vr felles kamp mot mammas kreft. Bde jeg, den eldste av oss 9 og mamma skriver innlegg. nsker dere kontakt med en av oss kan Aslaug kontaktes p a_ravnevand@hotmail.com og Karen Therese kontaktes p kravnevand@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits