Det riktige valget?

Jeg vet ikke helt grunnen til at jeg setter meg med pcn i dag, men jeg har en uro i kroppen. Kanskje jeg ved sette meg ned, ta meg tid til tenke, kan f sortert litt og at jeg finner litt ro igjen. Uttrykket dagene bare flyr, er mye brukt av mange. Inkludert meg selv. I det siste har dagene bare flydd avgrde. Jeg har selv fylt dem med innhold. Jeg har fylt dagene s fulle at jeg ikke har hatt tid og rom for tanker og flelser. Jeg orker ikke tenke, fle og kjenne p hva det gjr med meg.

Men n som alltid, kommer jeg til et punkt. Et punkt der jeg ikke orker fulle dager. Tankene og flelsene m opp og frem. Det er en hrfin balanse. En balanse mellom for lite og for mye tid til tanker og flelser i hverdagen. Jeg m tenke, jeg m fle. 

Det er snart ett r siden mamma dde. Og som jeg skrev sist. For ett r siden var vi inne i mammas siste del av reisen. Tankene og minnene som kommer opp n er vonde. Selvflgelig hadde vi mye godt sammen i mammas siste uker, men hele tiden og i alt man gjorde s kom tankene om nr. Nr. Nr er det mamma skal forlate oss. Hvor mange flere av disse kveldene fr vi sammen? Hvor mange flere ganger kan jeg si god natt til mamma? Nr? Nr blir vi vitne til at det kjreste vi har trekker pusten for siste gang? Ukene vi hadde samme etter mamma ble skrevet ut fra sykehuset siste gang var fantastiske. Men ogs ubeskrivelig vonde. 

Jeg vil ta dere med helt tilbake til begynnelsen. Jeg fikk tre og et halvt r sammen med mamma fr nr. 2 kom til verden. Og som mange av dere vet, kom de som perler p en snor etter dette. I en alder av 9 r, hadde jeg tte smssken og en mamma. Etter jeg selv fikk barn, har jeg mange ganger lurt p hvordan dette gikk. Og jeg har nok i de senere rene innsett at jeg har hatt en ganske stor rolle i Ravnevand-hverdagen. En rolle jeg aldri ville vrt foruten. Men denne rollene og vr noe spesielle hverdag og utfordringer gjr nok denne prosessen tffere for meg.

En gang i uken gr jeg til samtaler, noe jeg setter veldig hyt.  Jeg fr sortert og satt ting litt p spissen av noen som ser det utenfra. Jeg var eldst av ni. Mamma var alene med oss, jeg hadde mye mer ansvar enn andre p min alder. Hun gr s langt som kalle meg og mamma for partnere. Vi var sammen om det. Jeg var en minimamma. Mamma delte sine bekymringer og gleder med meg og jeg mitt med henne. Hun forstod meg og jeg forstod henne. Vi levde i det sammen, det var vr historie. Jeg trengte ikke forklare noe, hun hadde hele tiden vrt der og visste hva jeg mente. Jeg s mammas gleder, frustrasjoner, nederlag, frustrasjoner, nederlag, gleder... Og husker fra jeg var veldig liten at alt jeg nsket var at mamma skulle ha det bra. Hun gjorde sitt beste, hun s oss, ga oss kjrlighet og fikk oss til fle oss betydningsfulle. For hvert nederlag hun fikk skjnte jeg ikke hvorfor folk ikke bare kunne hjelpe mamma. Hun hadde nok st i hjemme om hun ikke skulle bruke ukesvis p sknader, anker og klager til kommunen for f en vaskemaskin. Hvorfor kunne ikke de som hadde noe med det forst at mamma ikke hadde behov for bruke sin energi p dette. Hun hadde mer en nok med oss. Og jeg kjenner inni meg n hvordan hjertet hamrer og sinnet koker. Hvorfor kunne dere ikke bare hjelpe...

Veien var lang og humpete. Men alle hadde vi humpet oss til en plass vi likte. Livet var fint. Men s, som lyn fra klar himmel, kommer beskjeden. Mamma var uhelbredelig kreftsyk og ville kun motta livsforlengende behandling. H, hva sa du? Har ikke mamma hatt nok i livet? Har ikke livet gitt oss nok av drlige kort? Kunne ikke mamma f lov til nyte tiden fremover, hste fruktene av det hun hadde sdd. Lene seg tilbake og bare ta imot og gi det hun hadde? Mamma, syk? Uhelbredelig? 

Frste gang jeg s mamma etter hun fikk beskjeden, s jeg redselen i ynene hennes. Den redselen jeg s mange ganger fr hadde sett. Vi sa ingenting, trene bare fosset. Vi var begge sykepleiere og hadde fulgt kreftpasienter i alle aldere p deres reise. Blikkene oss imellom sa mer enn ord kunne si. 

Jeg trodde tiden var kommet for at vi skulle nyte livet.  At vi sammen skulle bare vre..leve, le.. Den dagen kjente jeg at hvis jeg skal komme meg igjennom dette, hvis jeg skal klare fordye det faktum at mamma var uhelbredelig syk uten selv g under, mtte jeg ta avstand. Jeg visste at jeg ikke orket flge mamma til timer p sykehuset og gang p gang se mammas redsel. Jeg orket ikke igjen vre tilskuer til at mamma ble utsatt for noe jeg ikke kunne gjre noe med. 

Jeg husker en av de frste underskelsene mamma skulle til, jeg visste at hun gjerne ville ha meg med. Men jeg orket ikke. Jeg hadde mest lyst til rive ned hele sykehuset, hyle og skrike. Og jeg hadde ikke mot nok til si til mamma at jeg ikke maktet flge henne. Jeg klarte ikke tanken p se mamma s redd. S jeg gjemte meg p do, jeg gjemte meg s lenge at jeg var helt sikker p at hun hadde blitt hentet til underskelsen fr jeg kom tilbake. 

Mamma, jeg kunne ikke fikse dette. Og jeg maktet ikke skulle se deg s redd. Jeg kunne ha trstet deg, men det faktum at du var uhelbredelig syk kunne jeg ikke gjre noe med. Mulig jeg var feig. Men om jeg ikke hadde tatt det valget den dagen, om jeg ikke hadde tatt det valget om at jeg ikke maktet flge deg til underskelse og behandlinger, om jeg ikke hadde lyttet til kroppen og fulgt det den sa, om jeg ikke hadde tatt avstand til din sykdom, om jeg ikke hadde tatt det valget om vre din datter og blokkere ut alt som hadde med sykdom og sykepleierfaget gjre, hadde jeg aldri sttt s stdig som jeg gjorde dine siste uker. Det valget jeg tok ga meg mulighet til vre, ta dagene som de kom og nyte tiden sammen med deg. Jeg visste hele tiden at du var uhelbredelig syk, men jeg kunne med mitt bevisste valg om avstand til sykdommen, vre der for deg slik jeg nsket.

Og s var det stopp for denne gang. Jeg har mer jeg vil fortelle, om ikke lenge vil jeg prve skrive et innlegg om mammas siste uker. Men n er jeg tom for ord og har funnet litt av den roen jeg hpet p finne. 

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

 

 

n kommentar

Anne christine

28.06.2016 kl.21:56

❤️ Rrende,godt,vondt lese. ❤️ Sender deg noen gode tanker ❤️

Skriv en ny kommentar

suuupermamma

suuupermamma

56, Birkenes

Vi er en familie med mamma og ni barn. Vi er alle voksne og har begynt etablere oss s familien vokser stadig. Mamma fikk i juli/august 2012 diagnosen kreft i tykktarm med spredning. Dette er en blogg som gir deg innblikk i hvordan vr hverdag er p godt og vondt. Den handler om vr felles kamp mot mammas kreft. Bde jeg, den eldste av oss 9 og mamma skriver innlegg. nsker dere kontakt med en av oss kan Aslaug kontaktes p a_ravnevand@hotmail.com og Karen Therese kontaktes p kravnevand@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits