Dagen derpå...

Jeg må skrive litt igjen. Tiden går så fort. Og tiden siden sist har vært god. Det har vært uker der savn og glede har gått hånd i hånd. Det har vært gode dager. Dager der jeg har kjent på at hvis det er slik det går seg til, så er savnet til å leve med. Jeg fikk kjenne litt på hva folk sikkert mener når de sier: Man lærer seg å leve med det. Men en dag har lenge ligget i underbevisstheten. Jeg har gruet meg til 17.mai.

Det var en nydelig dag. Sola strålte om kapp med de søte små. Gleden og forventningene. Sjikkelakke, sjikkelakke hei, hei, hei... Korpsmusikken, is, flagg, fiskedam, festpyntede biler og mennesker. Ja vi elsker.

Det underliggende savnet gjorde sikten litt uklar og ga årets feiring er bittersøt smak.

Vi var samlet, men uten mamma. Ungene var så nydelige, men mamma var ikke der og fikk se de. Vi ropte Hipp, Hipp, Hurra, men ingen av stemmene var mammas. Vi møtte mange, klemte og sa: Gratulerer med dagen. Men ingen av klemmene var fra mamma. 

Hjemme gikk praten. Og som vanlig når vi samles, går naturlig praten til hva gjorde vi på denne tiden i fjor. Frem til nå har det vært koselige minner. Minner der mamma var "frisk" og nøt livet. 17.mai 2015, var en av de første dagene der mamma var preget av sykdommen. Hun strakk seg langt for å delta, for å være med de hun elsket så høyt. Mamma var sliten sist 17.mai.  Hun nøt livet, men begynte å kjenne på at det nærmet seg slutten. 

Det kjennes ut som om det er nå det begynner. Det er nå jeg skal ta fatt på å erkjenne. Jeg eksisterte, men jeg var ikke tilstede. Jeg handlet etter beste evne. Jeg tok inn inntrykkene. Men jeg lot de ligge. Inntrykkene og følelsene rundt at vi fulgte vår kjære mamma til siste åndedrag, de ligger enda. De er ikke fordøyd. Hadde jeg skulle tatt inn over meg hva vi faktisk var med på, hadde jeg ikke klart å fungere. Jeg hadde ikke klart å holde hodet kaldt. Hadde jeg skulle knyttet følelsene sammen med det som skjedde rundt oss og handlingene jeg gjorde hadde jeg klappet sammen. Mamma skulle ta siste del av reisen og da var det ikke tid for å legge seg ned. Jeg eksisterte, men var ikke tilstede.

Men alt ligger der. Og det ble så tydelig for meg på 17.mai, når vi snakket om hva vi gjorde i fjor. Minnene vi har hatt til nå har vært gode, men minnene fra 17.mai til 19.august er vonde. Brutale, ferske, rå og ufordøyde. Jeg skal ta fatt på de nå, jeg er klar. Knytte følelsene sammen med inntrykkene.

Kjære fine, gode, snille, vakre, omtenksomme mamma. Jeg må la meg selv kjenne på følelsene og inntrykkene fra dine siste måneder. Men ved å gjøre det, må jeg erkjenne og akseptere at du er og blir borte. Jeg vil ikke, men jeg må. For å komme videre og jeg vet at det er det du vil jeg skal. Men det sitter langt inne å skulle akseptere to små ord: ALDRI MER.

Aldri mer seg deg, høre deg, være med deg, klemme deg, holde deg i hånda, le med deg, gråte med deg. Aldri mer.... Aldri mer føle den ubetingede og ekte kjærligheten du ga, aldri mer se det gode varme smilet ditt. Aldri mer se hvor mye du strålte da de to små kom løpende mot Verdens beste Besta.

Jeg ser gravstøtten din, huset du bodde i er tomt, bilen din er solgt, det står "til minne om" på facebooken din og bankkontoen din er avsluttet. 

Aldri mer.

Jeg lukker øynene, kjenner klemmen fra deg og hører stemmen din:

" Det er på tide nå. Du kan ikke se meg mer. Men kjærligheten til deg er like sterk. Jeg smiler, ler, gråter. Jeg ser deg, hører deg. Og jeg stråler hver dag over dine to små, som ga meg så mye. Jeg er stolt av deg og av det du klarer. Nå vil jeg at du skal akseptere at jeg måtte dra fra dere så alt for tidlig. Jeg vil at du skal akseptere at jeg ikke lengre er synlig. Bær meg med deg i tankene og i hjertet. Du gav nok. Alt ble som det skulle. Jeg var ikke redd, jeg hadde ikke vondt, du gjorde det rette. Jeg var hjemme slik jeg ønsket. Der jeg var trygg og hadde de jeg elsket rundt meg. Du gjorde de riktige valgene. Jeg ser dere, jeg er stolt. Jeg har akseptert at jeg dro i forveien og at jeg nå følger dere uten at dere ser meg. Nå er det din tur. Glad i du <3 "

 

Uten at jeg hadde tenkt det har et innlegg blitt til, tårene fosser. Men som alltid, jeg finner en ro. 

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

suuupermamma

suuupermamma

56, Birkenes

Vi er en familie med mamma og ni barn. Vi er alle voksne og har begynt å etablere oss så familien vokser stadig. Mamma fikk i juli/august 2012 diagnosen kreft i tykktarm med spredning. Dette er en blogg som gir deg innblikk i hvordan vår hverdag er på godt og vondt. Den handler om vår felles kamp mot mammas kreft. Både jeg, den eldste av oss 9 og mamma skriver innlegg. Ønsker dere kontakt med en av oss kan Aslaug kontaktes på a_ravnevand@hotmail.com og Karen Therese kontaktes på kravnevand@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits