Spøkelsene

Jeg gikk og gikk. Hver dag, hver uke, hver måned og hvert år. For her dag jeg gikk, strakk jeg meg litt lengre. Jeg godtok. Og for hver dag ble muren rundt meg høyere. Jeg smilte og jeg lo, samtidig som jeg lot meg selv ligge igjen. 

Jeg er nå på et punkt i livet der jeg må ta oppgjør med min fortid. Jeg må se det på nytt, jeg må erkjenne og jeg må faktisk innse at det var ikke alt som var så greit som jeg hver dag jobbet med å overbevise meg selv om at det var.

Vi var og vi er mange. En mamma og ni barn. Vi har aldri glidd inn i mengden. Jeg har ofte ønsket at vi kunne ha gjort det. At folk kunne ha godtatt oss på lik linje med andre. Men vi var dømt allerede før folk møtte oss. Et ønske om å bli sett og godtatt, avslått før man fikk muligheten. Jeg passet aldri inn. Svake glimt fra tidlig barndom og barneskole. Ikke god nok, mobbing og tanker om at jeg av en eller annen grunn ikke passet inn. Kvinesdal, Lindesnes og Alta. Hver gang trodde jeg at det var en ny mulighet for at jeg kanskje skulle bli akseptert. Hver gang håpet jeg like mye. Vær så snill. Lik meg. Se meg og lek med meg. Godta meg.

Jeg husker godt høsten i 1995 da vi endelig skulle pakke sammen sakene våre i Alta. Vi skulle til Sørlandet. Vi skulle tilbake dit mamma kom fra. Vi skulle til Birkeland. Begynne på nytt. Kanskje jeg nå kunne være som andre? Få venner og nyte dagene. Jeg håpte jeg, fantaserte og jeg gledet meg. 

Men tro du meg, den gleden og det håpet ble fort slukket. Jeg tror nok vi hadde vært like sjanseløse til aksept uansett hvor vi hadde flyttet. Men nå var det nå en gang Birkeland vi flyttet til. Og jeg kjenner hvordan det koker i meg. Jeg kjenner hvordan det sinnet jeg i åresvis har undertrykt bobler mot overflaten. Og sammen med dette sinnet kommer også den følelsen jeg som trettenåring visste alt om. Følelsen av å ikke passe inn, aldri være god nok. 

Hva ga dere rett til å dømme? Hva gjorde at dere så åpenlyst snakket bak min rygg? Helt bevisst ikke inviterte meg i bursdager og på jentekvelder? Når dere ble varme nok i trøya så slapp dere å baksnakke, da fortalte dere meg gledelig hvor stygg jeg var, hvor feit jeg var og hvor stygge mine klær var. Dere lo også godt når dere en dag kom på at dere kunne begynne å snakke om mine ekle søsken og min håpløse mamma. Det kokte, men jeg var dømt. Ingen vei utenom. Jeg godtok. Vi var vel ekle da, og ikke verdt like mye som alle andre. Og mamma var vel kanskje håpløs i andres øyne. Men jeg elsket mine søsken og jeg elsket mamma. Andre fikk si hva de ville. Jeg fikk bare godta. Ta imot. Noen forsøk på endring ble gjort, men barn som har bestemt seg for at andre barn ikke er godtatt, de er onde. Bare dytt meg, spark meg, spytt og slå. Det er greit. 

Hva visste dere? 

Hva ga dere rett til å ødelegge et annet barns hverdag?

Hvorfor?

Hva ga dere rett til å legge trusselbrev i sekken min? Hva ga dere rett til å stenge meg ute? Hvem ga dere rett til å daglig informere meg om hvor feit jeg var? Jeg var fullstendig klar over det selv. At vekta viste for mye. At jeg ikke så ut som andre på min alder. Jeg visste det veldig godt. Men hva visste du? Hodet mitt var fult av bekymringer som du nok kanskje ikke enda vet at et barn kan ha. Min energi var oppbrukt. Jeg maktet ikke gjøre noe med hvordan vekten økte og økte. Jeg godtok. Mobb meg så gjerne. Gi meg daglige påminnelser om hvor stygg og feit jeg er. Det er greit, for det er jo sant. Jeg kapitulerte. Døm meg så gjerne. Jeg kan ikke bli den dere vil at jeg skal være for å bli godtatt. Jeg har andre bekymringer. Hodet mitt er fult. 

Det eneste jeg så inderlig hadde et ønske om, var å bli godtatt. 

Hjemme var jeg godtatt. I øynene på dem som dere snakket så stygt om. I øynene til mamma og mine søsken fant jeg heldigvis det andre ikke ga. I øynene på dem som dere daglig kritiserte, i øynene til dem som dere så iherdig jobbet med å sverte. I disse øynene var jeg god nok. 

Jeg har hatt noen venner. Og dere vet hvem dere er. Dette lille holdepunktet. Dette lille beviset på min eksistens som noe annet enn storesøster, minimamma og datter. 

Ordene fra dere forårsaket smerte. Jeg måtte stenge av, bygge en mur og godta. Akseptere at andre tråkket på meg. Hadde jeg ikke aksepterte det på dette tidspunktet ville jeg ha måtte bukke under for mobbernes press. Men det såret, satte dype spor, stjal av min energi og tok vekk endel av min tiltro til verden.

Jeg forventer ingen unnskyldninger, pakker på døren eller klapp på skuldra. Men jeg har et ønske om at dere kan gå litt i dere selv og bli bevisst deres handling. Jeg har også et ønske om at alle voksne kan bli bevisst hvordan de omtaler andre i nærheten av sine egne barn. Dere som mobbet meg og mine. Dere som visste hvem vi var, allerede før vi kom til Birkeland. Dere som så tydelig hadde en mening om hva vi var verdt og ikke. Hvor fikk dere disse meningene fra? Hvor fikk du gutt på 8 og 12 år og du jente på 14 år disse meningene om hvor utilstrekkelig mamma var og hvor fælt vi måtte ha det hjemme siden vi var så mange? 

Som sagt jeg forventer ingen unnskyldninger, men vær så snill. Gå i dere selv. 

Jeg har begynt på veien mot egen aksept. 

 

<3 MAMMA <3

5 kommentarer

Torunn B.

02.05.2016 kl.11:32

Kjære Karen Therese...

Det gjør vondt langt inn i sjela å lese innlegget ditt i dag. Jeg skjønner ikke hvorfor noen finner glede i å plage andre, og absolutt ikke at noen skulle finne noe å "plukke på" hos den flotte familien deres.

Bak ungene står det som regel slarvende voksne, som av en eller annen grunn må rakke ned på andre for å føle seg vel sjøl. Både jeg og en av mine unger har opplevd å bli mobbet, men ikke i den grad du beskriver her. Det er flott at du tar et oppgjør med "bygdedyret" på denne måten, og jeg håper det når frem til de som ikke klarte å styre kjeften sin den gangen. Du har vokst opp i en familie full av kjærlighet og samhold, og hadde den beste og flotteste moren noen kunne ønske seg. Du "vant" over "bygdedyret", og endte opp som en flott og reflektert dame, som setter familien i høysetet. Aslaug var en mamma alle kunne se opp til, og selv om hun er borte, tror jeg at hun er med dere hver eneste dag, og at hun er stolt av dere alle sammen. Jeg vet at det ville jeg vært. Fortsett med å ta vare på hverandre, og hev deg over andres smålighet og slarv. Dere er verdt så mye, mye mer enn dem.

Stor klem til alle sammen 💕💕

02.05.2016 kl.11:55

💕💕💕🙏

Eli

02.05.2016 kl.18:37

Dette var vondt å lese❤️ Skulle ønske jeg var der da - at jeg kunne si at "du er god nok", fortelle deg at du er så heldig som har en så fin familie som tar vare på hverandre - og si at du har en mamma som rocker💪🏻

Skulle vært der og gitt deg den klemmen du trengte så mye da! Men du får en nå - en skikkelig god og varm en☺️💖

Og du er mer enn god nok😘❤️

Gunn Severinsen

02.05.2016 kl.19:04

Kjære deg. Tårene renner og hjertet gråter. Det er vondt å være et barn og ikke være godtatt. Vi som nå er voksne må passe våre munner og ikke snakke slarvete om andre. Jeg gir deg en god klem og vit at du er god nok nå og god nok den gang du var et barn. Kanskje du kan gi ut en bok om dine opplevelser for dette var bra skrevet, kjære du. Vit at du er i manges hjertet og tanker. ❤️

Anne Ose Abusdal

03.05.2016 kl.00:09

Veldig bra at du skriver som du gjør, håper noen leser dette og får dårlig samvittighet, for de hvet hvem de er, har selv fått kjenne det samme på kroppen gjennom hele skoletiden, så jeg hvet hva du snakker om, godt å få det ut av sinnet og ned på papiret, vær stolt av ditt opphav, klem 💖💖💖

Skriv en ny kommentar

suuupermamma

suuupermamma

56, Birkenes

Vi er en familie med mamma og ni barn. Vi er alle voksne og har begynt å etablere oss så familien vokser stadig. Mamma fikk i juli/august 2012 diagnosen kreft i tykktarm med spredning. Dette er en blogg som gir deg innblikk i hvordan vår hverdag er på godt og vondt. Den handler om vår felles kamp mot mammas kreft. Både jeg, den eldste av oss 9 og mamma skriver innlegg. Ønsker dere kontakt med en av oss kan Aslaug kontaktes på a_ravnevand@hotmail.com og Karen Therese kontaktes på kravnevand@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits