Kjære alle

Kjære alle dere som jevnlig titter innom Suuupermamma i håp om at det er kommet noen nye ord. Kanskje dere håper at det ligger noen ord om hvordan vi har det nå? Kanskje lurer dere på hvordan livene våre er nå, snart ni måneder etter mamma sovnet fredfullt inn. 

Jeg kan bare snakke for meg selv. Og jeg skulle gjort det for lenge siden. Fra vi startet Suuupermamma og frem til desember 2015, brukte jeg nettopp tiden foran pcen til å rydde tankene. Jeg brukte tiden alene, til å tenke, sortere inntrykk, tenke, forberede og formulere det slik at jeg kjente det igjen når jeg senere leste over og trykket "publiser". 

Om ikke mange dagene står det 1.mai på kalenderen. 1.mai... Hvor ble tiden av? 

Så lenge jeg har levd har jeg vært fikseren. Jeg har ordnet opp, planlagt, hjulpet. Hatt roller som har definert hvem jeg er. Når mamma sovnet inn, forsvant den viktigst personen i livet mitt, MAMMA. Min mamma, gikk bort. Meg som person går inn i rollen fikseren, jeg planlegger og ordner. Og tror nok at jeg samtidig anerkjenner mine følelser i situasjonene. Tiden går, og innimellom føler jeg egentlig at det går ganske greit. Mamma er borte, men det visste vi jo at kom til å skje, vi har fikset og ordet. Vi har oppfylt mammas ønske. Vi har starte arbeidet med Det lille ekstra. Vi planlegger og ordner. Tiden går og det nærmer seg jul, enda mer planlegging og ordning. Alt i meg har det godt, det er skal bli jul på mammas vis og etter mammas ide. Og det ble en perfekt julaften, vi var 36 tilbords. Julaften ble perfekt!

Da jeg våknet den 31.desember, kjente jeg at jeg helt uventet våknet til nyttårsaften. Min første nyttårsaften på 33 år uten mamma. Vi skulle om få timer gå inn i ett nytt år og det uten mamma. Alt vrengte seg i meg. Dager som jeg tidligere hadde tenkt skulle bli tunge hadde jeg fått god tid til å forberede meg til. Min bursdag, mammas bursdag, Vilde og Vegards bursdag og julaften, de var alle tunge dager og første gang gjennomført uten mamma. Men jeg hadde vært klar over at disse dagene kom og hadde på mitt vis klart å planlegge, ordne og fikse slik at disse dagene ble gode. Men når jeg nå våknet 31.desember med et hav av følelser som raste igjennom kroppen og et lammende savn, skjedde det noe i meg. 

Mamma du har vært med min side så lenge jeg har levd, det har vært meg og deg, mamma. Mamma du bekreftet meg, du anerkjent meg, så og hørt meg. Jeg var så trygg i meg selv på grunn av deg. 

Denne siste dagen av 2015 begynte min reise, min første dag i søken på mitt nye jeg. Det høres flåsete ut. Jeg vet det gjør det. Men.. Den jeg var og den jeg elsket å være, den jenta som frem til 9.august 2015 hadde kjempet for å hjelpe, fikse og ordne. Den jenta måtte gi slipp og innse at det faktisk ikke er alt som kan fikses. Og det er et stort skår i identiteten til en fikser. Det jeg skulle gitt alt for å kunne fikse, måtte jeg se svinne bort og gå tapt. Jeg klarte ikke å fikse det...

Hvem er jeg nå, når jeg står her alene. Naken. Avkledd. Jeg vet at jeg ikke er alene, jeg har mange rundt meg. Men jeg alene uten, MAMMA. De som har mistet mammaen sin kan kanskje kjenne følelsen av hva jeg mener? Det er noe eget med mammaer.

I mangel på lyst til å skrive og at jeg ikke klarte å sortere tanke mine på egenhånd, spurte jeg fastlegen min om han kunne henvise meg til noen å snakke med. Noen utenforstående som kunne se det i et annet lys, belyse ting og hjelpe meg tilbake til den jeg vet jeg kan være. Hjelpe meg tilbake til den trygge, stødige personen jeg elsket å være. En dag i uka snakker jeg om det jeg måtte ha på hjertet. Og hadde jeg ikke visst at jeg tidligere var en stødig person, vet jeg ikke om jeg hadde orket det. Det er blytungt å skulle anerkjenne egne følelser. Men jeg må. 

Vi snakket sammen hver dag, mamma og mange ganger flere ganger om dagen. Hvis jeg var glad, sint, redd, lurte på noe, stolt, uansett hva det var så skravlet vi i vei. Og hver gang møtte du meg, som bare du kunne. Med nysgjerrighet, undring og råd. Og alt med så inderlig kjærlighet fordi du forgudet oss akkurat slik vi var. 

For når tapet av deg, kjære mamma er så tungt at jeg ikke lengre kan være den jeg vet jeg vil være. Da ser jeg det jo. Jeg må gjøre endringer. Jeg må bli viktig i mitt liv. Den verdien du ga meg, med å være min mamma. Den verdien må jeg finne i meg selv.

Det er lysere, det er snart 1.mai. For et år siden, koste vi oss på en uforglemmelig tur til Danmark. På tunge dager, river de gode minnene i hjertet. Tårene strømmer nedover kinnene og hodet fylles av redsel, tanker om urettferdighet, sinne og en følelse av å være 8 år igjen. Jeg må gi meg selv rom til å la disse følelsene komme. Tenke litt, føle og la meg selv være her og nå. På den måten opplever jeg kanskje flere gode dager og på disse gode dagene er de gode minnene gull verdt.

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

2 kommentarer

Anne Ose Abusdal

27.04.2016 kl.13:58

Husk du er unik og verdifull 💖

Elin Håvik Pettersen

27.04.2016 kl.23:46

<3 klæm

Skriv en ny kommentar

suuupermamma

suuupermamma

56, Birkenes

Vi er en familie med mamma og ni barn. Vi er alle voksne og har begynt å etablere oss så familien vokser stadig. Mamma fikk i juli/august 2012 diagnosen kreft i tykktarm med spredning. Dette er en blogg som gir deg innblikk i hvordan vår hverdag er på godt og vondt. Den handler om vår felles kamp mot mammas kreft. Både jeg, den eldste av oss 9 og mamma skriver innlegg. Ønsker dere kontakt med en av oss kan Aslaug kontaktes på a_ravnevand@hotmail.com og Karen Therese kontaktes på kravnevand@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits