S fattet..

Sist jeg satt med pc`en i fanget var i august. Det er allerede gtt  fire mneder siden jeg har skrevet ned noen av tankene mine. Det er ikke fordi det har vrt mangel p tanker, for de er der hele tiden. Men som s mange ganger fr har det manglet p lysten og jeg har ikke ftt tak p hva konkret det er som rrer seg. P en merkelig mte skjer det samme hver gang. Tankene spinner, de surrer rundt. Jeg tillater de surre, og tilslutt s str det klart for meg hva som er hovedtemaet for dette tankekaoset. Og nr jeg endelig knekker koden, nr jeg endelig ser hva det dreier seg om, frst da kommer lysten til skrive. 

Julen er omsider over, pynten er borte. Alle reklamene dreier seg ikke lenger om den perfekte julen. Om barn som skal hjem til jul. Om middagen som serveres av mamma. Den dreier seg heller ikke om hvor hjemmekoselig det er i julen. Den dreier seg n om slanking, sunn mat og presset p den perfekte kroppen. Skulle selvflgelig hatt den "perfekte" kroppen, men tankene disse reklamene skaper stikker ikke like dypt som savnet som kommer nr reklamene, reportasjene og sangene om den perfekte julen ruller over skjermen. Og tro meg nr jeg sier at vi n to r p rad har hatt den perfekte julaften. En magisk og uforglemmelig opplevelse. Men mamma skulle vrt der hun ogs. Hun hadde elsket mten vi feirer p n. S varmt, s hjemmekoselig og s nrt. Lillejulaften og julaften er s mamma at jeg nesten forventer se henne sitte i peisestua. Og etter en s kjrlig og rrende feiring der jeg fler at mamma er tilstede, kan fallhyden vre stor. 

Det ligger mange inntrykk lagret i kroppen min fra mammas siste uker. Inntrykk som jeg overhodet ikke er klar for ta innover meg. Inntrykk. Bilder. Opplevelser. Lukter. Situasjoner og stunder som p sitt vis er s vonde at jeg ikke orker mte dem igjen enda. Vr tid med mamma var slik vi og mamma nsket ha den. Men det flge en man er s glad i s tett sine siste uker setter dype spor. Jeg sitter igjen med mange sprsml, sprsml jeg aldri vil f svar p da svaret p de ligger utenfor min fatteevne.

I gr da jeg stod p kjkkenet for lage klar middagen var det som om det gikk opp et lys for meg. Jeg sa til og med hyt til meg selv: Der er det. Jeg hadde endelig flelsen av ha ftt tak p det som lenge har surret. Endelig kjente jeg at jeg fikk fatt p en trd som kunne nstes opp til det jeg n prver sette ord p. Jeg kjente hvordan ordene begynte lpe, hvordan setningene ble formet av seg selv. Og at trangen til skrive og ikke minst skrivelysten kom som kastet over meg. 

Jeg har i over to uker vrt plaget med mareritt. Jeg vkner sliten. Som om jeg har lpt hele natten. Hjertet dunker, jeg fler meg jaget. Jeg er sint og redd allerede fr jeg vkner. Og vagt kan jeg huske hva drmmene handler om. Mamma er i noen av dem. Jeg mister henne av synet hele tiden. Jeg leter og leter og finner henne igjen. Men like fort som jeg har funnet henne er hun borte igjen. Det er en vond flelse starte dagen med. Den setter seg som en vond ls rundt hjertet. Jeg drmmer ogs at jeg er syk. Forskjellige diagnoser fr jeg tildelt, men alle har ddelig utfall. Jeg kjemper og kjemper. Men m tilslutt innse at kampen er tapt. 

Det som slo meg i gr der jeg stod og kuttet grnnsaker var; Hvordan klarte mamma forlate denne verden s fattet? Jeg kan jo bruke fornuften tenke at hvis hun ikke hadde opptrdt s uendelig fattet som hun gjorde ville vr siste tid blitt alt annet enn god. Mamma nsket oss bare godt og valgte nok av den grunn opptre s rolig. Men likevel. Uansett hvor godt jeg hadde nsket andre mennesker s tror jeg personlig at jeg hadde ftt panikk. Friket ut. Hylt. Nektet. Skreket. Sparket. Sltt. Stukket av. Nektet. 

Mamma nt livet. Uansett hva det hadde by p s mamma noe positivt i det og vendte det andre kinnet til hvis det var ndvendig. Hun ville ikke hre snakk om at det var urettferdig at hun hadde ftt kreft og skulle d s altfor ung. For hvorfor skulle det ikke ramme henne, lurte hun. Hun hadde da ikke gjort noe her i livet som gjorde at hun skulle bli spart for slikt. Hun vendte det andre kinnet til og fant sannelig noe positivt i en uhelbredelig kreftdiagnose ogs.

Jeg skjnner ikke hvordan du gang p gang reiste deg. 

En dag du l p sofaen og ville tilbake til sengen, orket ikke beina dine f deg opp. Du trengte hjelp. Og da kom du med et skrik. Et skrik fra bunnen av mrket. S srt, nakent og s vondt . Et skrik som fortalte meg at du hadde innsett at du ikke klarte kjempe mer. Det var ikke lengre i din makt. Det skriket var den eneste gangen du "mistet fatningen". Jeg kan enda hre det skriket. Det skjrer gjennom marg og bein. Det setter meg ut. Trene kommer. Jeg settes tilbake til den dagen. Til akkurat den dagen, dagen da du ikke p egenhnd klarte reise deg. Tilbake til dagen der du senket garden, lot naturen g din gang og lot oss ta over.

Du elsket leve. Du elsket livet.

Jeg beundrer din mte  forlate denne verden p. Jeg kan ikke forst hvordan du s stille og rolig bare forsvant for oss litt mer for hver dag som gikk. Du bare sov lengre og lengre. Og nr du var vken, var du s glad. S opptatt av om vi hadde det bra. Du snakket, lo, vitset og nt at vi var rundt deg. S sovnet du igjen, med et smil om munnet. S tilfreds. Hvem er vel tilfreds i en slik stund? Jeg hadde hatt full forstelse for om du hadde hylt hyt hele dagen, om du hadde kastet ting, kjeftet og nektet. Men da som alltid ellers var du nok opptatt av at vi skulle ha det best mulig. Og nr vi hadde det bra, da hadde du ro i hjertet. 

 

S altfor tidlig mtte du videre. 

 

Mitt kaos og tankesurr om dagen handler nok om min egen ddelighet. Om min egen redsel for dden. Dden. Redsel. Men der som alle andre steder i livet, kjre mamma, er du mitt forbilde. Nr det er min tur til forlate denne verden, hper jeg at det blir med samme ro som du hadde. At jeg er like fattet og trygg som deg, nr jeg takker for meg.

Jeg har ftt tak i enden av trden og begynt nste. 

 

<3 MAMMA <3

 

 

Alt til sin tid..

Dette ble et langt innlegg skrevet over flere dager. Jeg vil ikke ved dette innlegget dmme noen. Det jeg skriver her er min opplevelse av vr situasjon. Det er forsk p forklare hvordan mine tanker rundt mammas uhelbredelige sykdom har endret seg ved f flge henne s tett som jeg gjorde. Jeg har all respekt og forstelse for at andre gjr sine valg og har sine meninger rundt akkurat dette. 

Den 9.august var det ett r siden mammas reise var ved veis ende. Hun hadde levd livet til det fulle og gjort alt som stod i hennes makt for vre her med sine kjre s lenge som mulig. Men den 9.august klokken 02.08 var mamma kommet til siste stoppested. Mamma gikk av og igjen satt vi. Igjen satt vi. Voksne, men allikevel s bittesm. S alene uten grunnmuren vr. Uten vr kjre mamma som satt oss foran, som forgudet oss for den vi var. Som godtok oss, forstod oss og som var stolt av oss fordi vi var til.  Alene begynte vi 10.august, uten dette trygge holdepunktet. Uten en mamma ringe, uten den gode klemmen, uten denne kjrlige mammaen som s ofte som mulig fortalte oss at vi var gode nok, at vi betydde noe og at hun var s uendelig glad i oss. Jeg har mange ganger i lpet av dette ret blitt sltt i bakken av hvor alene jeg fler meg uten mamma. 

Fredag 19.august er det ett r siden jeg gikk rastlst rundt i Birkenes kirke. Mine ssken hadde satt seg p benkene nrmest kisten. Den hvite kisten, med kjrlig valgte blomster. Kisten. Jeg orket ikke sette meg. Jeg orket ikke vre s nrme mamma uten kunne se henne, snakke med henne og gi henne en klem. Jeg prvde sette meg noen f ganger, men jeg gikk fort ut igjen. Jeg ble kvalm. Jeg ville hyle, skrike, rive ned alt, be folk g hjem. Jeg ville ha mamma tilbake. Jeg ville tilbake til dagene der mamma smilte og lo. Tilbake til de trre vitsene, de gode klemmene, det herlige smilet. Husker at nr jeg lukket ynene kunne jeg se mamma for meg, hre den gode stemmen og kjente tryggheten hun alltid ga. Kirkeklokkene slo, jeg mtte inn. Det var som jeg satte p autopilot, dagen mtte gjennomfres. En dag mamma verdig. 

Ikke lenge etter mamma fikk diagnosen tykktarmskreft med spredning husker jeg at en tanke slo meg. En tanke. En stygg tanke. En tanke som jeg ikke er stolt av. Men tanken kom. Og den dukket opp innimellom. Jeg tenkte flere ganger at nr det nrmet seg slutten for mamma. Nr tiden som "frisk" var brukt opp, s hadde det vrt godt om det kom en telefon om at det hadde vrt en trafikkulykke der mamma var involvert og livet stod dessverre ikke til redde. En lett utvei. En ende p det som ville ta oss p sengen. Men som ville spare oss for mye vondt, tenkte jeg. Jeg begynte lese om legemiddelassistert selvdrap. Aktiv ddshjelp. Muligheten for avslutte livet nr en selv nsker det. Og innimellom i lpet av disse tre rene lurte jeg p hvordan jeg skulle legge frem dette som en mulighet for mamma. Jeg lurte p hvordan jeg skulle ta det opp som et tema. Jeg klarte ikke se for meg hvordan jeg skulle klare flge mamma den siste tiden. Kunne ikke forestille meg at jeg kom til klare se mamma ha s vondt. Orket ikke tanken p se redselen i mammas yne og ikke kunne gjre noe for endre utfallet. 

En kveld i mars 2015 ringte telefonen, mamma hadde blitt veldig drlig og var p vei i full fart i ambulanse til sykehuset i Arendal. De mistenkte hjerteinfarkt. For all del ikke misforst meg, jeg har aldri p noe tidspunkt nsket mamma d. Jeg ble selvflgelig veldig redd fr vi visste at mamma var stabil, men samtidig kom tanken snikende. Mamma hadde vrt 7 mneder uten behandling. Jeg visste det nrmet seg slutten. Og tenkte, det er nok n. Vi hadde ftt to og et halvt fantastiske r. Kanskje det var best om det sluttet n. 

Takk og lov kom mamma seg. Vi kunne igjen senke skuldrene og nyte dagene vi hadde sammen. En deilig familietur til Danmark , late dager i sofaen, middager sammen, tid sammen. Sakte, men sikkert kom det stadig flere tegn p at kroppen til mamma ikke orket mer. Kreften hadde ftt overtaket og ga mamma og oss tydelige signaler p at dette faktisk ikke var mulig bekjempe. Hpet om at legene hadde tatt feil, hpet om at et mirakel skulle skje og hpet om at mamma en dag skulle bli frisk p tross av legenes tydelige beskjeder om det motsatte, begynte slippe taket. Jeg var i alle tre rene realist og visste at legene gjorde alt de kunne for mamma, men hpet om at noe utenfor vr makt kunne ordne dette var allikevel tilstede n og da.

Mamma mtte tilslutt legges inn p sykehuset. Smertene var store, formen var drlig, kreftene ikke tilstede og yne og hud hadde over kort tid ftt et gulskjr. Mamma ville aldeles ikke inn p sykehuset for hun var livredd for at hennes eneste vei ut derfra var i en likbil. Kort tid etter hun ble innlagt var vi alle samlet til samtale med legen og vi fikk alle den endelige grusomme beskjeden. Kreften var n kommet s langt at det var snakk om uker, kanskje mneder til mamma ikke var blant oss lengre. Legen kunne informere oss om at smertene kunne hndteres med smertestillende og at mamma sakte og rolig kom til nrme seg dden. Min frykt for det ukjente, min frykt for mammas redsel, min frykt for se mamma mtte forlate denne verden fikk alt i meg til vrenge seg og jeg tok enda en gang avstand og uttalte hyt og tydelig at jeg ikke kunne love vre delaktig i mammas siste tid. 

Mamma kom hjem, vi var innom p besk ofte. Jeg observerte, nrmet meg. Jeg s mamma, s redselen. Jeg s hvordan mamma elsket livet, men hvordan hennes yne signaliserte at hun hadde forsonet seg med at hun snart var ved veis ende. For hvert mte med mamma ble det mer og mer tydelig for meg at min plass var der den alltid hadde vrt, ved hennes side. Min plass var ikke alene med min frykt og redsel. Jeg hadde som sykepleier mtt dden fr, s den var ikke ukjent for meg. Og mamma var jo den mammaen hun alltid hadde vrt. Det som var nytt n var at det var mamma som skulle flges denne veien. Og nr jeg en kveld satt hjemme hos mamma og vred hjernen for lsninger p hennes uutholdelige kvalme, stod alt klart for meg. Det er din tid n, dette kan du. Du trenger ikke vre redd. Det er ikke ukjent. Det er bare dden. Det er mammaen din som du har hatt ved din side siden du ble fdt. Morgenen etter var all min redsel borte. Kroppen min var rolig, jeg hadde funnet min plass for tiden vi hadde foran oss. Jeg handlet som sykepleier, storesster og datter. En viss form for autopilot ble nok sltt p, men det var nok ndvendig for klare st i en s ekstrem situasjon.

Tankene som fr hadde kommet om aktiv ddshjelp og om at en plutselig ulykke skulle inntreffe, slo meg aldri disse syv dagene. Det var frst mange mneder etter begravelsen jeg ble klar over det jeg n prver formidle. 

Lrdag morgen den 1.august 2015 fikk jeg ordnet det slik at mamma fikk lagt inn en nl i lret som jeg og etterhvert mine ssken kunne gi medisiner i. Jeg husket fra tidligere og hadde lest natten fr om et medikament som ble brukt mot kvalme med langtkommen kreft. Etter ha snakket med lindrende, hjemmesykepleien, lindrende, hjemmesykepleien, hjemmesykepleien og til slutt mamma ble denne nlen i lret lagt inn og jeg kunne begynne gi mamma dette preparatet. Det tok ikke lange tiden fr brekningene begynte avta. Jeg observerte. Mamma kunne snakke lange setninger, hun kunne begynne sette seg litt opp i sengen. En ny dose. Det gikk timer uten brekninger. Jeg sa ingenting, bare observerte. Nt at mamma kunne snakke, le, vitse og snu seg i sengen uten brekke seg ustanselig. Jeg ga medikamentet som forordnet. Sndagen kom. Mamma hadde mer gld i ansiktet. Hun drakk mer, vi koste oss sammen. Og frst litt utp sndagen turte jeg nevne for mamma at kvalmen s ut til vre borte. Mamma var ogs sykepleier og har fulgt pasienter p den siste reisen. Bde hun og jeg visste nr nlen ble lagt inn at dette er noe som gjres nr slutten er veldig nr. Men p sndag smilte mamma. Hun brakk seg ikke, hun hadde ftt tilbake glimtet i yet. Hun snakket og lo. Og i endel timer den sndagen tillot jeg meg selv tro at dette var nok det som skulle til, n blir mamma frisk. Jeg trengte denne dagen, de timene p fordye det jeg egentlig visste. Jeg trengte en deilig sndag p ta innover meg det som slo mot meg nr jeg vknet mandag morgen. Jeg hadde tidligere hrt og lest om at mennesker som skal d kan f en opptur fr det gr s gr kjapt nedover. Jeg hadde ikke selv erfart det, men mandag morgen ble det klinkende klart for meg at jeg n skulle oppleve det p nrt hold. Mamma fikk medisiner som forordnet. P mandagen var hun ute p sofaen, hadde besk av gode venner. Hun hadde nske om forskjellige typer drikke og matvarer og de stod foran henne nesten fr hun hadde sagt det ferdig. Mine brdre slang seg i bilen s fort mamma kom p at noe kunne ha smakt. Matlysten hennes hadde vrt elendig de siste ukene og uansett hva de prvde tilby bd det bare i mot.

Men n, n fristet noe. Mamma nevnte at det kunne smake med gel, og fr en fikk sukk for seg s sto det alle typer gele til avkjling i kjleskapet. Plutselig kjente jeg det luktet vafler i huset og nr jeg spurte om hvem som skulle ha, s var det mamma som hadde nevnt at kanskje det hadde vrt godt. Tror mamma fikk i seg ett hjerte av den vaffelen, men det er den mest ndvendige vaffelen som noen gang har blitt stekt. Mandagen var nydelig og tirsdagen likedan. Vi lo, koste oss, mamma var p sofaen og kunne ta imot besk av folk som betydde mye for henne. Jeg fikk tid til fordye at dette var den beskrevne oppturen og jeg fikk tid til forklare mine ssken og andre rundt oss at disse herlige dagene nok dessverre kom til ta slutt. Men vi nt de. Mamma p sitt beste. Men redselen for nr de kom til vre over ble strre for hver time som gikk. Onsdag i sekstiden nsket mamma hjelp til  komme tilbake i sengen. Hun reiste seg med en p hver side og i det hun skulle ta frste skritt sa hun: nei.. n skjnner jeg ikke hvor jeg er... Oppturen var over. 

Fra denne kvelden sov mamma mer og mer. Hun var vken i korte perioder. Noe urolig nr hun vknet etter  ha sovet i mange timer. Siste gangen mamma var oppe p beina var fredag i 16-tiden, hun mtte opp p do. Jeg snakket med lindrende og fikk kt dosene p ulike medikamenter. Mamma var igjen rolig, hadde lite smerter og kvalmen var borte. Vi fikk igjen dyrebar tid sammen, vi byttet p sitte hos henne. Fuktet munnen, smurte kroppen, snudde, flyttet puter. Holdt i hnda. Vr mamma l der, s stille, s fredelig og s rolig. Slik at vi kunne gjre det som stod i vr makt for gi henne en verdig siste tid. Og mamma, du var et prakteksemplar. Til og med p ditt siste gjorde du det som var best for oss. Du var s trygg og beholdt roen slik at vi kunne f ha denne tiden sammen og oppfylle nske ditt om d hjemme.

For hver time som gikk hadde vi mindre og mindre lyst til vekke deg, i redsel for at det ikke gikk. Natt til lrdag var siste gang vi hadde kontakt med deg. Vi stelte deg for natten og sov 5 stykker p sofaen og madrasser i stuen rett ved rommet du l p. Lrdag morgen klokken 10 hadde jeg mannet meg opp til morgenstellet. Det var som jeg fryktet ikke mulig f kontakt med deg. Ingen kontakt. Du pustet. Hjertet ditt slo. Men ingen respons. Da vi skulle snu deg, s jeg noe jeg trodde var merker etter klumpete puter. Da jeg nevnte for mammas forlovede at vi trengte flere puter for legge mamma godt til rette, kjrte han rett avgrde for ordne dette. Da han kom tilbake skulle vi virkelig rigge mamma slik at hun l som en dronning. Og det jeg hadde sett da klokken ti, som jeg valgte tolke som avtrykk av puter var n helt tydelig. Mammas bein var blitt marmorerte, det er et tegn som inntreffer inntil 24 timer fr man dr. Jeg observerte. Vi fikk lagt mamma godt i sengen. Fuktet munnen, smurt utsatte punkter og gitt medisiner. Jeg ringte hjemmesykepleien for informere om at mamma hadde marmoreringer p beina og at jeg ville at de skulle komme for konstatere dette og legge inn ny nl i lret, da denne skulle byttes etter 7 dager. Hjemmesykepleien kunne bekrefte mine observasjoner. Og igjen fikk jeg tid til fordye. Frst for meg selv og s kunne jeg fortelle mine ssken at mamma hadde disse marmoreringene, jeg kunne forklare hva det var, hva det betydde og vise og forklare de som nsket det. Vi fikk tid. Verdifull tid for oss selv og sammen. 

Hadde vi ftt denne uventede beskjeden jeg innimellom hpet p, at mamma hadde omkommet i en ulykke, hadde vi ikke ftt tiden sammen. Vi hadde ikke ftt muligheten til gradvis ta innover oss hva som faktisk var i ferd med skje. Det var ubeskrivelig vondt, men samtidig s naturlig og riktig. Hadde mamma nsket selv bestemme nr hun avsluttet livet, hadde jeg selvflgelig respektert dette. Men i etterkant ser jeg at det var mer min redsel for det ukjente som gjorde at disse tankene kom. Min redsel for se mamma svinne bort. Min redsel for se mamma d, fikk tankene om aktiv ddshjelp og uventede ulykker til komme. Og mneder etter begravelsen kom jeg plutselig til tenke p disse tankene igjen og hvor fravrende de var de siste syv dagene av mammas liv. Nr dden var eneste alternativ ville jeg ikke vrt disse syv dagene foruten. Det ble en naturlig avslutning. S vond, men s ekte. S absurd, men s nr.  Vi gjorde dette sammen, som alle andre utfordringer livet vrt sammen har bydd p. Alle hadde sin plass. Alle var viktige og gjorde sin del i denne siste reisen sammen.  

I morgen, den 19.august, er sirkelen "sluttet". Det er ett r siden vi stod rundt graven din. Det er ett r siden Vilde p da tre og ett halvt r vinket nr kisten din ble firt halvveis ned. Det er ett r siden dagen jeg ikke hpte skulle komme fr om minst frti r. Tenk at vi kunne hatt deg her i frti r til. Men det nytter ikke tenke s mye p det, da blir jeg bare lei meg. Savnet etter deg er ubeskrivelig og tankene om hva vi skulle ftt fremover gjr vondt. Tanken om alle de gode rene vi kunne hatt. Alle opplevelsene vi kunne ftt,  alt vi kunne ha gjort. Alt det gode du hadde foran deg som du s inderlig fortjente. Se barna dine vokse opp til bli flotte individer, se barnebarn i fleng og etterhvert oldebarn vokse til. Tankene om at du fremover egentlig skulle gjre det du elsket, vre med dine, nyte livet og hste fruktene av det du hadde sdd, de tankene er vonde. Og nr jeg tenker de tankene for lenge triller trene. For du, kjre mamma, fortjente s veldig det som l foran deg, men som du av en eller annen grunn ikke skulle f. 

Takk kjre mamma for alle verdier du har gitt meg. Takk for at du gav meg rom og tid til tilslutt finne ut at det var ved siden av deg som var plassen min den siste tiden din. Takk for at du har visst meg hva det betyr vre mamma.

Jeg er sliten n. Men jeg kommer meg igjen. Det var slik du gjorde det. Takk for alt du har lrt meg. 

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

 

Det riktige valget...

Da var jeg igang igjen. Jeg m fortsette p innlegget fra i gr. Forhpentligvis s klarer jeg i lpet av ikke altfor lang tid skrive flere innlegg. De ligger halvklare i hodet, jeg tar de frem i tankene innimellom, men dytter de fort tilbake i skuffen merket: "Blogginnlegg in progress". Alt til sin tid, det er noe med det. Jeg er ikke klar for alle tankene som dukker opp. Alt til sin tid.

Jeg m hente opp igjen trden fra i gr. Mamma var uhelbredelig syk, jeg tok et valg om at jeg ikke maktet flge mamma til behandlinger og underskelser. Jeg tok valget om vre datter, ikke sykepleier. Gjennom livet meg og mamma har hatt sammen, har jeg sett mamma redd altfor mange ganger. Og jeg orket ikke dette enda en gang. Jeg orket ikke se mamma fylt av en redsel jeg ikke kunne gjre noe som helst med.  

Etter mamma fikk diagnosen og behandlingen var i gang, gikk livet p en merkelig mte tilbake til "normalen". Vi gjorde alt vi gjorde fr, om ikke enda mer. Vi hadde vel alle ftt ynene opp for at livet er her og n og at ingen hadde noen garanti for morgendagen.  Jeg satte s pris p det. P tiden. Mamma hadde tid. Ingen visst hvor mye tid hun hadde. Men hun hadde ikke drlig tid av den grunn. Aldri. 

Mamma ble innlagt p sykehuset 8. juli 2015. Hun hadde vrt drlig lenge, men ville ikke til legen, langt mindre inn p sykehuset. Mamma skjnte nok at det nrmet seg slutten og jeg forstr godt at hun ikke nsket dra inn p sykehuset for f det bekreftet. Men inn mtte hun tilslutt, crpen var skyhy, hud og yne begynte bli gule og formen var drlig. 

Innlosjert p sykehuset. Mamma fikk diverse antibiotika, crpen gr noe ned, mamma mener formen kanskje er litt bedre? Var dette bare nsketenkning fra mamma? Jeg nsket det i hvert fall. Jeg hadde igjen "frste" mte med mamma p sykehuset. Og sykepleieren i meg s det.... de gule ynene, den gule huden, kiloene som hadde rast av, det litt dratte ansiktet, holdningen om tilsier at mamma har sterke smerter. Jeg m koble av, ikke sykepleier. Orker ikke. Jeg ser det, men jeg vil ikke se det. Vr s snill. La det jeg ser vre feil. S mtes blikkene vre, mamma smiler tappert. Men jeg ser det, hun viser meg det. Det er slutt snart. Blikkene enes. Vi blir enige om at vi kan fortsette som fr. 

Dagene gr og det kommer ikke gode nyheter. Legen har i samrd med mamma ordnet det slik at vi alle skal vre tilstede p en felles samtale. Mamma nsket ikke vre med, jeg skjnner godt at hun ikke maktet det. Den 14.juli klokken 12 str vi fjorten stykker samlet p mammas rom, kontaktsykepleieren henter oss og viser oss vei til et rom med plass til alle. Jeg tar med meg en kopp kaffe, som jeg desperat prver gjemme meg bak. Legen kommer, hilser p de han ikke har hilst p fr. Alle setter seg, det blir stille. Helt stille. S tar legen ordet, han er rolig. Velger sine ord med omhu. Men uansett hvor pene ord han velger s er budskapet like vondt. Det er dessverre ikke mer vi kan gjre. Det finnes ikke s mange pene mter si det p. Det var snakk om uker, kanskje mneder. Bde vi og legen visste at mamma nsket dra hjem, derfor ble det naturlig snakke litt om forventninger til dette. Alt vrengte seg i meg, kaffekoppen jeg hadde tatt med meg var alt for liten, jeg klarte aldeles ikke gjemme meg bak den. Jeg kjente da som jeg hadde gjort tidligere at jeg ikke klarte  forholde meg til dette. Mamma skulle hjem for d. D. Jeg tok til ordet og sa: "Jeg kan ikke love at jeg kan bidra i stellet av mamma hjemme. Jeg skal jobbe som sykepleier forhpentligvis resten av livet mitt, s det  skulle se mamma ligge der... jeg klarer det ikke." Jeg orket ikke tanken p se mamma s hjelpels og redd. Jeg maktet det ikke.

Torsdag kveld den 30.juli sitter vi nesten alle hjemme hos mamma. Hun orker ingenting. Hun brekker seg og brekker seg. Og hvis hun endelig har ftt en pause og vurderer snakke, s begynner hun igjen. Mamma er redd. Magen er stinn. Hun har vondt og hun er s uendelig kvalm. Og der sitter vi. Uten kunne gjre noen ting. Hjemmesykepleien er innom slik de skal, men mamma har det allikevel fryktelig. Det er uverdig. 

S kommer det som lyn fra klar himmel. N m du ta deg sammen. Dere kan gjre en forskjell. Du er sykepleier. Du har vrt p Lindrende enhet i praksis. Du har fulgt kreftpasienter til siste stopp. Du kan dette. Du vet hva som skal gjres. Dagen etter flyttet jeg hjem til mamma. Det var ikke lengre naturlig holde avstand til sykdommen. Kreften hadde n kommet s langt at det var en helt naturlig del. Jeg ringte Lindrende, for hre om mamma kunne f lagt inn en nl i lret slik at vi kunne gi henne kvalmestillende, smertestillende og beroligende i den. Jeg fikk klarert alt dette med Lindrende, ringte hjemmesykepleien og forklarte at slik skulle det vre og at jeg skulle ringe de opp igjen nr jeg hadde snakket med mamma. Mamma hadde hele tiden vrt tilbakeholden med medisiner og hadde den siste tiden hatt behov for dobbelsjekke med meg om jeg ogs trodde det hun tenkte var lurt. S nr alt var klarert gikk jeg inn til mamma og fortalte at jeg trodde jeg hadde lsningen p kvalmen hennes. At det ville vre lurt legge inn en nl i lret, slik at vi kunne gi medisiner der. Ingen av oss sa noe, men vi visste s inderlig godt begge to at en slik nl legges inn kort tid fr man dr. Kunnskapen meg og mamma hadde tilegnet oss da vi gikk sykepleien sammen fikk n en spesiell betydning. Mamma syntes det var en god ide. Og etter denne samtalen var min mening det mamma lente seg p. Hun spurte meg om jeg syntes det var lurt og hvis jeg sa ja, s var det det. 

Hadde jeg ikke tatt valget om holde avstand til sykdommen den dagen i 2012, hadde jeg aldri maktet flge deg hele veien. Jeg hadde aldri maktet den siste uken s tett p deg. Jeg hadde aldri maktet samtale med Lindrende og kjempe med hjemmesykepleien. Jeg hadde aldri maktet lre opp mine ssken i hvordan observere om du trengte mer medisiner, for s gi det. Jeg hadde aldri maktet s lite svn. Jeg hadde aldri maktet holde meg s fattet i en absurd situasjon der jeg aller mest hadde lyst til knuse, hyle, vre bitteliten uten ansvar. Jeg hadde aldri maktet sitte ved fotenden din og hre ditt siste ndedrag. Jeg hadde aldri maktet se mine sskens bunnlse fortvilelse og deres sre grt da du reiste. Jeg hadde ikke maktet lukke ynene dine. Jeg hadde ikke maktet det. Jeg hadde ikke maktet finne frem klr til din siste reise. Jeg hadde ikke maktet g igjennom for mine ssken hvordan man steller et menneske for siste gang og hva man kan forvente. Jeg hadde ikke maktet vre ansvarlig for stelle deg, kle deg og gjre deg klar. Jeg hadde ikke maktet. Jeg hadde ikke maktet flge Vilde inn til verdens beste Besta den sndags morgenen. Du var s vakker der du l, s fredelig med et smil om munnen. Jeg hadde ikke maktet se henne stryke deg over kinnet, gi deg en klem, tegne en tegning og legge oppi kisten din. Jeg hadde ikke maktet se lokket bli lagt p kisten, skruene skrudd igjen og at mine flotte brdre, dine stolte snner bar deg opp og inn i bilen som etter dette kjrte sakte avsted med deg.

Kjre Mamma, vi fikk ha deg hjemme til ditt siste ndedrag. Du fikk vre blant dine kjre. Det var de du kjente og stolte p som stelte deg og du var der du trivdes best. Du var der vi nsket ha deg. Mamma, jeg hper du skjnner valget jeg tok, valget om gjemme meg p do. Valget om ikke flge deg til underskelser og behandling. Jeg orket ikke se deg s redd. Jeg maktet ikke. Jeg ladet opp i tre r til den siste reisen din. Og p slutten fikk vi en felles forstelse av at jeg var klar for  overta roret. Jeg hadde ikke maktet det, hvis jeg i tre r skulle vrt s nr din strste frykt. 

Og hadde jeg ikke maktet vre s delaktig som jeg var den siste uken, s hadde jeg hatet meg selv resten av livet. Jeg maktet vre med p det vondeste jeg noen gang har opplevd, samtidig som det var noe av det vakreste jeg har vrt med p. Det vre s tilstede i mammas siste tid, vre s sikker p at mamma var trygg, smertefri og at hun flte seg elsket. 

Du gav oss alt.

"Fra vi ble fdt til n har du bret oss, n er det vr tur til bre deg".

 

<3 MAMMA <3

 

Det riktige valget?

Jeg vet ikke helt grunnen til at jeg setter meg med pcn i dag, men jeg har en uro i kroppen. Kanskje jeg ved sette meg ned, ta meg tid til tenke, kan f sortert litt og at jeg finner litt ro igjen. Uttrykket dagene bare flyr, er mye brukt av mange. Inkludert meg selv. I det siste har dagene bare flydd avgrde. Jeg har selv fylt dem med innhold. Jeg har fylt dagene s fulle at jeg ikke har hatt tid og rom for tanker og flelser. Jeg orker ikke tenke, fle og kjenne p hva det gjr med meg.

Men n som alltid, kommer jeg til et punkt. Et punkt der jeg ikke orker fulle dager. Tankene og flelsene m opp og frem. Det er en hrfin balanse. En balanse mellom for lite og for mye tid til tanker og flelser i hverdagen. Jeg m tenke, jeg m fle. 

Det er snart ett r siden mamma dde. Og som jeg skrev sist. For ett r siden var vi inne i mammas siste del av reisen. Tankene og minnene som kommer opp n er vonde. Selvflgelig hadde vi mye godt sammen i mammas siste uker, men hele tiden og i alt man gjorde s kom tankene om nr. Nr. Nr er det mamma skal forlate oss. Hvor mange flere av disse kveldene fr vi sammen? Hvor mange flere ganger kan jeg si god natt til mamma? Nr? Nr blir vi vitne til at det kjreste vi har trekker pusten for siste gang? Ukene vi hadde samme etter mamma ble skrevet ut fra sykehuset siste gang var fantastiske. Men ogs ubeskrivelig vonde. 

Jeg vil ta dere med helt tilbake til begynnelsen. Jeg fikk tre og et halvt r sammen med mamma fr nr. 2 kom til verden. Og som mange av dere vet, kom de som perler p en snor etter dette. I en alder av 9 r, hadde jeg tte smssken og en mamma. Etter jeg selv fikk barn, har jeg mange ganger lurt p hvordan dette gikk. Og jeg har nok i de senere rene innsett at jeg har hatt en ganske stor rolle i Ravnevand-hverdagen. En rolle jeg aldri ville vrt foruten. Men denne rollene og vr noe spesielle hverdag og utfordringer gjr nok denne prosessen tffere for meg.

En gang i uken gr jeg til samtaler, noe jeg setter veldig hyt.  Jeg fr sortert og satt ting litt p spissen av noen som ser det utenfra. Jeg var eldst av ni. Mamma var alene med oss, jeg hadde mye mer ansvar enn andre p min alder. Hun gr s langt som kalle meg og mamma for partnere. Vi var sammen om det. Jeg var en minimamma. Mamma delte sine bekymringer og gleder med meg og jeg mitt med henne. Hun forstod meg og jeg forstod henne. Vi levde i det sammen, det var vr historie. Jeg trengte ikke forklare noe, hun hadde hele tiden vrt der og visste hva jeg mente. Jeg s mammas gleder, frustrasjoner, nederlag, frustrasjoner, nederlag, gleder... Og husker fra jeg var veldig liten at alt jeg nsket var at mamma skulle ha det bra. Hun gjorde sitt beste, hun s oss, ga oss kjrlighet og fikk oss til fle oss betydningsfulle. For hvert nederlag hun fikk skjnte jeg ikke hvorfor folk ikke bare kunne hjelpe mamma. Hun hadde nok st i hjemme om hun ikke skulle bruke ukesvis p sknader, anker og klager til kommunen for f en vaskemaskin. Hvorfor kunne ikke de som hadde noe med det forst at mamma ikke hadde behov for bruke sin energi p dette. Hun hadde mer en nok med oss. Og jeg kjenner inni meg n hvordan hjertet hamrer og sinnet koker. Hvorfor kunne dere ikke bare hjelpe...

Veien var lang og humpete. Men alle hadde vi humpet oss til en plass vi likte. Livet var fint. Men s, som lyn fra klar himmel, kommer beskjeden. Mamma var uhelbredelig kreftsyk og ville kun motta livsforlengende behandling. H, hva sa du? Har ikke mamma hatt nok i livet? Har ikke livet gitt oss nok av drlige kort? Kunne ikke mamma f lov til nyte tiden fremover, hste fruktene av det hun hadde sdd. Lene seg tilbake og bare ta imot og gi det hun hadde? Mamma, syk? Uhelbredelig? 

Frste gang jeg s mamma etter hun fikk beskjeden, s jeg redselen i ynene hennes. Den redselen jeg s mange ganger fr hadde sett. Vi sa ingenting, trene bare fosset. Vi var begge sykepleiere og hadde fulgt kreftpasienter i alle aldere p deres reise. Blikkene oss imellom sa mer enn ord kunne si. 

Jeg trodde tiden var kommet for at vi skulle nyte livet.  At vi sammen skulle bare vre..leve, le.. Den dagen kjente jeg at hvis jeg skal komme meg igjennom dette, hvis jeg skal klare fordye det faktum at mamma var uhelbredelig syk uten selv g under, mtte jeg ta avstand. Jeg visste at jeg ikke orket flge mamma til timer p sykehuset og gang p gang se mammas redsel. Jeg orket ikke igjen vre tilskuer til at mamma ble utsatt for noe jeg ikke kunne gjre noe med. 

Jeg husker en av de frste underskelsene mamma skulle til, jeg visste at hun gjerne ville ha meg med. Men jeg orket ikke. Jeg hadde mest lyst til rive ned hele sykehuset, hyle og skrike. Og jeg hadde ikke mot nok til si til mamma at jeg ikke maktet flge henne. Jeg klarte ikke tanken p se mamma s redd. S jeg gjemte meg p do, jeg gjemte meg s lenge at jeg var helt sikker p at hun hadde blitt hentet til underskelsen fr jeg kom tilbake. 

Mamma, jeg kunne ikke fikse dette. Og jeg maktet ikke skulle se deg s redd. Jeg kunne ha trstet deg, men det faktum at du var uhelbredelig syk kunne jeg ikke gjre noe med. Mulig jeg var feig. Men om jeg ikke hadde tatt det valget den dagen, om jeg ikke hadde tatt det valget om at jeg ikke maktet flge deg til underskelse og behandlinger, om jeg ikke hadde lyttet til kroppen og fulgt det den sa, om jeg ikke hadde tatt avstand til din sykdom, om jeg ikke hadde tatt det valget om vre din datter og blokkere ut alt som hadde med sykdom og sykepleierfaget gjre, hadde jeg aldri sttt s stdig som jeg gjorde dine siste uker. Det valget jeg tok ga meg mulighet til vre, ta dagene som de kom og nyte tiden sammen med deg. Jeg visste hele tiden at du var uhelbredelig syk, men jeg kunne med mitt bevisste valg om avstand til sykdommen, vre der for deg slik jeg nsket.

Og s var det stopp for denne gang. Jeg har mer jeg vil fortelle, om ikke lenge vil jeg prve skrive et innlegg om mammas siste uker. Men n er jeg tom for ord og har funnet litt av den roen jeg hpet p finne. 

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

 

 

Dagen derp...

Jeg m skrive litt igjen. Tiden gr s fort. Og tiden siden sist har vrt god. Det har vrt uker der savn og glede har gtt hnd i hnd. Det har vrt gode dager. Dager der jeg har kjent p at hvis det er slik det gr seg til, s er savnet til leve med. Jeg fikk kjenne litt p hva folk sikkert mener nr de sier: Man lrer seg leve med det. Men en dag har lenge ligget i underbevisstheten. Jeg har gruet meg til 17.mai.

Det var en nydelig dag. Sola strlte om kapp med de ste sm. Gleden og forventningene. Sjikkelakke, sjikkelakke hei, hei, hei... Korpsmusikken, is, flagg, fiskedam, festpyntede biler og mennesker. Ja vi elsker.

Det underliggende savnet gjorde sikten litt uklar og ga rets feiring er bitterst smak.

Vi var samlet, men uten mamma. Ungene var s nydelige, men mamma var ikke der og fikk se de. Vi ropte Hipp, Hipp, Hurra, men ingen av stemmene var mammas. Vi mtte mange, klemte og sa: Gratulerer med dagen. Men ingen av klemmene var fra mamma. 

Hjemme gikk praten. Og som vanlig nr vi samles, gr naturlig praten til hva gjorde vi p denne tiden i fjor. Frem til n har det vrt koselige minner. Minner der mamma var "frisk" og nt livet. 17.mai 2015, var en av de frste dagene der mamma var preget av sykdommen. Hun strakk seg langt for delta, for vre med de hun elsket s hyt. Mamma var sliten sist 17.mai.  Hun nt livet, men begynte  kjenne p at det nrmet seg slutten. 

Det kjennes ut som om det er n det begynner. Det er n jeg skal ta fatt p erkjenne. Jeg eksisterte, men jeg var ikke tilstede. Jeg handlet etter beste evne. Jeg tok inn inntrykkene. Men jeg lot de ligge. Inntrykkene og flelsene rundt at vi fulgte vr kjre mamma til siste ndedrag, de ligger enda. De er ikke fordyd. Hadde jeg skulle tatt inn over meg hva vi faktisk var med p, hadde jeg ikke klart fungere. Jeg hadde ikke klart holde hodet kaldt. Hadde jeg skulle knyttet flelsene sammen med det som skjedde rundt oss og handlingene jeg gjorde hadde jeg klappet sammen. Mamma skulle ta siste del av reisen og da var det ikke tid for legge seg ned. Jeg eksisterte, men var ikke tilstede.

Men alt ligger der. Og det ble s tydelig for meg p 17.mai, nr vi snakket om hva vi gjorde i fjor. Minnene vi har hatt til n har vrt gode, men minnene fra 17.mai til 19.august er vonde. Brutale, ferske, r og ufordyde. Jeg skal ta fatt p de n, jeg er klar. Knytte flelsene sammen med inntrykkene.

Kjre fine, gode, snille, vakre, omtenksomme mamma. Jeg m la meg selv kjenne p flelsene og inntrykkene fra dine siste mneder. Men ved gjre det, m jeg erkjenne og akseptere at du er og blir borte. Jeg vil ikke, men jeg m. For komme videre og jeg vet at det er det du vil jeg skal. Men det sitter langt inne skulle akseptere to sm ord: ALDRI MER.

Aldri mer seg deg, hre deg, vre med deg, klemme deg, holde deg i hnda, le med deg, grte med deg. Aldri mer.... Aldri mer fle den ubetingede og ekte kjrligheten du ga, aldri mer se det gode varme smilet ditt. Aldri mer se hvor mye du strlte da de to sm kom lpende mot Verdens beste Besta.

Jeg ser gravsttten din, huset du bodde i er tomt, bilen din er solgt, det str "til minne om" p facebooken din og bankkontoen din er avsluttet. 

Aldri mer.

Jeg lukker ynene, kjenner klemmen fra deg og hrer stemmen din:

" Det er p tide n. Du kan ikke se meg mer. Men kjrligheten til deg er like sterk. Jeg smiler, ler, grter. Jeg ser deg, hrer deg. Og jeg strler hver dag over dine to sm, som ga meg s mye. Jeg er stolt av deg og av det du klarer. N vil jeg at du skal akseptere at jeg mtte dra fra dere s alt for tidlig. Jeg vil at du skal akseptere at jeg ikke lengre er synlig. Br meg med deg i tankene og i hjertet. Du gav nok. Alt ble som det skulle. Jeg var ikke redd, jeg hadde ikke vondt, du gjorde det rette. Jeg var hjemme slik jeg nsket. Der jeg var trygg og hadde de jeg elsket rundt meg. Du gjorde de riktige valgene. Jeg ser dere, jeg er stolt. Jeg har akseptert at jeg dro i forveien og at jeg n flger dere uten at dere ser meg. N er det din tur. Glad i du <3 "

 

Uten at jeg hadde tenkt det har et innlegg blitt til, trene fosser. Men som alltid, jeg finner en ro. 

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

 

 

Spkelsene

Jeg gikk og gikk. Hver dag, hver uke, hver mned og hvert r. For her dag jeg gikk, strakk jeg meg litt lengre. Jeg godtok. Og for hver dag ble muren rundt meg hyere. Jeg smilte og jeg lo, samtidig som jeg lot meg selv ligge igjen. 

Jeg er n p et punkt i livet der jeg m ta oppgjr med min fortid. Jeg m se det p nytt, jeg m erkjenne og jeg m faktisk innse at det var ikke alt som var s greit som jeg hver dag jobbet med overbevise meg selv om at det var.

Vi var og vi er mange. En mamma og ni barn. Vi har aldri glidd inn i mengden. Jeg har ofte nsket at vi kunne ha gjort det. At folk kunne ha godtatt oss p lik linje med andre. Men vi var dmt allerede fr folk mtte oss. Et nske om bli sett og godtatt, avsltt fr man fikk muligheten. Jeg passet aldri inn. Svake glimt fra tidlig barndom og barneskole. Ikke god nok, mobbing og tanker om at jeg av en eller annen grunn ikke passet inn. Kvinesdal, Lindesnes og Alta. Hver gang trodde jeg at det var en ny mulighet for at jeg kanskje skulle bli akseptert. Hver gang hpet jeg like mye. Vr s snill. Lik meg. Se meg og lek med meg. Godta meg.

Jeg husker godt hsten i 1995 da vi endelig skulle pakke sammen sakene vre i Alta. Vi skulle til Srlandet. Vi skulle tilbake dit mamma kom fra. Vi skulle til Birkeland. Begynne p nytt. Kanskje jeg n kunne vre som andre? F venner og nyte dagene. Jeg hpte jeg, fantaserte og jeg gledet meg. 

Men tro du meg, den gleden og det hpet ble fort slukket. Jeg tror nok vi hadde vrt like sjanselse til aksept uansett hvor vi hadde flyttet. Men n var det n en gang Birkeland vi flyttet til. Og jeg kjenner hvordan det koker i meg. Jeg kjenner hvordan det sinnet jeg i resvis har undertrykt bobler mot overflaten. Og sammen med dette sinnet kommer ogs den flelsen jeg som trettenring visste alt om. Flelsen av ikke passe inn, aldri vre god nok. 

Hva ga dere rett til dmme? Hva gjorde at dere s penlyst snakket bak min rygg? Helt bevisst ikke inviterte meg i bursdager og p jentekvelder? Nr dere ble varme nok i trya s slapp dere baksnakke, da fortalte dere meg gledelig hvor stygg jeg var, hvor feit jeg var og hvor stygge mine klr var. Dere lo ogs godt nr dere en dag kom p at dere kunne begynne snakke om mine ekle ssken og min hplse mamma. Det kokte, men jeg var dmt. Ingen vei utenom. Jeg godtok. Vi var vel ekle da, og ikke verdt like mye som alle andre. Og mamma var vel kanskje hpls i andres yne. Men jeg elsket mine ssken og jeg elsket mamma. Andre fikk si hva de ville. Jeg fikk bare godta. Ta imot. Noen forsk p endring ble gjort, men barn som har bestemt seg for at andre barn ikke er godtatt, de er onde. Bare dytt meg, spark meg, spytt og sl. Det er greit. 

Hva visste dere? 

Hva ga dere rett til delegge et annet barns hverdag?

Hvorfor?

Hva ga dere rett til legge trusselbrev i sekken min? Hva ga dere rett til stenge meg ute? Hvem ga dere rett til daglig informere meg om hvor feit jeg var? Jeg var fullstendig klar over det selv. At vekta viste for mye. At jeg ikke s ut som andre p min alder. Jeg visste det veldig godt. Men hva visste du? Hodet mitt var fult av bekymringer som du nok kanskje ikke enda vet at et barn kan ha. Min energi var oppbrukt. Jeg maktet ikke gjre noe med hvordan vekten kte og kte. Jeg godtok. Mobb meg s gjerne. Gi meg daglige pminnelser om hvor stygg og feit jeg er. Det er greit, for det er jo sant. Jeg kapitulerte. Dm meg s gjerne. Jeg kan ikke bli den dere vil at jeg skal vre for bli godtatt. Jeg har andre bekymringer. Hodet mitt er fult. 

Det eneste jeg s inderlig hadde et nske om, var bli godtatt. 

Hjemme var jeg godtatt. I ynene p dem som dere snakket s stygt om. I ynene til mamma og mine ssken fant jeg heldigvis det andre ikke ga. I ynene p dem som dere daglig kritiserte, i ynene til dem som dere s iherdig jobbet med sverte. I disse ynene var jeg god nok. 

Jeg har hatt noen venner. Og dere vet hvem dere er. Dette lille holdepunktet. Dette lille beviset p min eksistens som noe annet enn storesster, minimamma og datter. 

Ordene fra dere forrsaket smerte. Jeg mtte stenge av, bygge en mur og godta. Akseptere at andre trkket p meg. Hadde jeg ikke aksepterte det p dette tidspunktet ville jeg ha mtte bukke under for mobbernes press. Men det sret, satte dype spor, stjal av min energi og tok vekk endel av min tiltro til verden.

Jeg forventer ingen unnskyldninger, pakker p dren eller klapp p skuldra. Men jeg har et nske om at dere kan g litt i dere selv og bli bevisst deres handling. Jeg har ogs et nske om at alle voksne kan bli bevisst hvordan de omtaler andre i nrheten av sine egne barn. Dere som mobbet meg og mine. Dere som visste hvem vi var, allerede fr vi kom til Birkeland. Dere som s tydelig hadde en mening om hva vi var verdt og ikke. Hvor fikk dere disse meningene fra? Hvor fikk du gutt p 8 og 12 r og du jente p 14 r disse meningene om hvor utilstrekkelig mamma var og hvor flt vi mtte ha det hjemme siden vi var s mange? 

Som sagt jeg forventer ingen unnskyldninger, men vr s snill. G i dere selv. 

Jeg har begynt p veien mot egen aksept. 

 

<3 MAMMA <3

Kjre alle

Kjre alle dere som jevnlig titter innom Suuupermamma i hp om at det er kommet noen nye ord. Kanskje dere hper at det ligger noen ord om hvordan vi har det n? Kanskje lurer dere p hvordan livene vre er n, snart ni mneder etter mamma sovnet fredfullt inn. 

Jeg kan bare snakke for meg selv. Og jeg skulle gjort det for lenge siden. Fra vi startet Suuupermamma og frem til desember 2015, brukte jeg nettopp tiden foran pcen til rydde tankene. Jeg brukte tiden alene, til tenke, sortere inntrykk, tenke, forberede og formulere det slik at jeg kjente det igjen nr jeg senere leste over og trykket "publiser". 

Om ikke mange dagene str det 1.mai p kalenderen. 1.mai... Hvor ble tiden av? 

S lenge jeg har levd har jeg vrt fikseren. Jeg har ordnet opp, planlagt, hjulpet. Hatt roller som har definert hvem jeg er. Nr mamma sovnet inn, forsvant den viktigst personen i livet mitt, MAMMA. Min mamma, gikk bort. Meg som person gr inn i rollen fikseren, jeg planlegger og ordner. Og tror nok at jeg samtidig anerkjenner mine flelser i situasjonene. Tiden gr, og innimellom fler jeg egentlig at det gr ganske greit. Mamma er borte, men det visste vi jo at kom til skje, vi har fikset og ordet. Vi har oppfylt mammas nske. Vi har starte arbeidet med Det lille ekstra. Vi planlegger og ordner. Tiden gr og det nrmer seg jul, enda mer planlegging og ordning. Alt i meg har det godt, det er skal bli jul p mammas vis og etter mammas ide. Og det ble en perfekt julaften, vi var 36 tilbords. Julaften ble perfekt!

Da jeg vknet den 31.desember, kjente jeg at jeg helt uventet vknet til nyttrsaften. Min frste nyttrsaften p 33 r uten mamma. Vi skulle om f timer g inn i ett nytt r og det uten mamma. Alt vrengte seg i meg. Dager som jeg tidligere hadde tenkt skulle bli tunge hadde jeg ftt god tid til forberede meg til. Min bursdag, mammas bursdag, Vilde og Vegards bursdag og julaften, de var alle tunge dager og frste gang gjennomfrt uten mamma. Men jeg hadde vrt klar over at disse dagene kom og hadde p mitt vis klart planlegge, ordne og fikse slik at disse dagene ble gode. Men nr jeg n vknet 31.desember med et hav av flelser som raste igjennom kroppen og et lammende savn, skjedde det noe i meg. 

Mamma du har vrt med min side s lenge jeg har levd, det har vrt meg og deg, mamma. Mamma du bekreftet meg, du anerkjent meg, s og hrt meg. Jeg var s trygg i meg selv p grunn av deg. 

Denne siste dagen av 2015 begynte min reise, min frste dag i sken p mitt nye jeg. Det hres flsete ut. Jeg vet det gjr det. Men.. Den jeg var og den jeg elsket  vre, den jenta som frem til 9.august 2015 hadde kjempet for hjelpe, fikse og ordne. Den jenta mtte gi slipp og innse at det faktisk ikke er alt som kan fikses. Og det er et stort skr i identiteten til en fikser. Det jeg skulle gitt alt for kunne fikse, mtte jeg se svinne bort og g tapt. Jeg klarte ikke fikse det...

Hvem er jeg n, nr jeg str her alene. Naken. Avkledd. Jeg vet at jeg ikke er alene, jeg har mange rundt meg. Men jeg alene uten, MAMMA. De som har mistet mammaen sin kan kanskje kjenne flelsen av hva jeg mener? Det er noe eget med mammaer.

I mangel p lyst til skrive og at jeg ikke klarte  sortere tanke mine p egenhnd, spurte jeg fastlegen min om han kunne henvise meg til noen snakke med. Noen utenforstende som kunne se det i et annet lys, belyse ting og hjelpe meg tilbake til den jeg vet jeg kan vre. Hjelpe meg tilbake til den trygge, stdige personen jeg elsket vre. En dag i uka snakker jeg om det jeg mtte ha p hjertet. Og hadde jeg ikke visst at jeg tidligere var en stdig person, vet jeg ikke om jeg hadde orket det. Det er blytungt  skulle anerkjenne egne flelser. Men jeg m. 

Vi snakket sammen hver dag, mamma og mange ganger flere ganger om dagen. Hvis jeg var glad, sint, redd, lurte p noe, stolt, uansett hva det var s skravlet vi i vei. Og hver gang mtte du meg, som bare du kunne. Med nysgjerrighet, undring og rd. Og alt med s inderlig kjrlighet fordi du forgudet oss akkurat slik vi var. 

For nr tapet av deg, kjre mamma er s tungt at jeg ikke lengre kan vre den jeg vet jeg vil vre. Da ser jeg det jo. Jeg m gjre endringer. Jeg m bli viktig i mitt liv. Den verdien du ga meg, med vre min mamma. Den verdien m jeg finne i meg selv.

Det er lysere, det er snart 1.mai. For et r siden, koste vi oss p en uforglemmelig tur til Danmark. P tunge dager, river de gode minnene i hjertet. Trene strmmer nedover kinnene og hodet fylles av redsel, tanker om urettferdighet, sinne og en flelse av vre 8 r igjen. Jeg m gi meg selv rom til la disse flelsene komme. Tenke litt, fle og la meg selv vre her og n. P den mten opplever jeg kanskje flere gode dager og p disse gode dagene er de gode minnene gull verdt.

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

Lenge siden

Det er altfor lenge siden jeg har latt fingrene lpe over tastaturet. De har vrt opptatt med andre ting. Lysten til skrive har vrt der, men jeg har prvd holde dere oppdatert p facebook siden vr: Det lille ekstra og instgramkontoen: det_lille_ekstra. Jeg m begynne med takk dere, for gode ord, ord som for oss er overveldende. Takk for at dere har tro p oss og takk for deres sttte. Takk for bidrag p vr konto og takk for bidrag til ting vi trenger. Takk for at dere nsker gi julepynt, sykkel, klr, kaker, is, penger, gaver, gavekort og gi av deres tid.

Vi kan ikke gjre dette uten dere. Det er sammen vi kan gjre en forskjell!

Vi har den siste tiden ftt endel flott reportasjer p trykk. Takk til dere journalister for at dere viser respekt, ivaretar oss og at dere forteller vr historie slik den er. Her er et bilde fra nr det ble skrevet et reportasje til Allers som kommer p trykk og i salg 18.desember.


Vi har gjort litt smting den siste tiden. Vi har gitt det lille ekstra til de som trenger det. Her er to bilder fra litt av det som vi ga til Grasroda ungdomsklubb. Et lite bidrag til et fantastisk tilbud. Et tilbud til ungdom. En plass for ungdom mtes og finne p ting sammen. Hper dere har mye gy med bidraget fra oss.




En familie blir rammet. Vi ble rammet av det vrst tenkelige. Mamma fikk en uhelbredelig kreftdiagnose. Hver dag rammes familier. Hverdagen snus p hodet og fokuset forandrer seg. Det trer p kreftene. Mennesker rundt enn forsvinner kanskje, de blir usikre. IKKE bli usikker. Vr der. Spr, snakk, still opp. Gi det du fler du kan gi. Det smilet du ga den dagen, kan faktisk vre akkurat det noen andre trengte.

Her er en del av gjengen p handle tur for kjpe inn to pakkekalendrer. En gutt rammet av kreft, to r i uvisshet. En mor og en far rammet av det vrst tenkelige. To r i helspenn. To r med opp og nedturer. En lillebror. Det trer p kreftene. Vi ga det lille ekstra, et lite avbrekk. En liten glede hver da i desember. Takk for at vi fikk lov til sende dere en oppmerksomhet i frjulstiden.



Det lille ekstra. Omsorg, kjrlighet og en utstrakt hnd.

Her er ingrediensene til 45 liter vaffelrre. Vi nsket gi det lille ekstra, vi nsket glede de som gikk i Markens p tirsdag. Vi rigget opp en stand og delte ut over 500 gratis vafler. Det ble en tankevekker. Menneskene som stoppet hos oss, var helt forbauset. Og hadde vi ftt en tier for hver gang vi hrt: H, er det gratis. S hadde det blitt endel penger. Takk til Agder teltutleie for gratis telt, penger spart. Penger vi da kan bruke p gi det lille ekstra til de som trenger det.





I morgen 18.12 skal vi p julebord p Egon. Mailen under forklarer hvorfor. Vi er stumme, overveldet og det gir en giv til jobben videre. Takk Egon Kristiansand, for at dere ser oss og takk for at dere nsket glede oss. Egon kunne ogs glede oss med at vi kunne ta med oss noen vi nsket dele dagen med. Vi inviterte derfor med oss medlemmer fra organisasjonen Hjertelyst.Hjertelyst er en organisasjon for de som er helt eller delvis alene med barn. De har aktiviteter for barn i alle aldre, gjennom deres arbeid kan man treffe andre i samme situasjon og bygge nettverk. Vi gleder oss til dele denne dagen med dere.



Det nrmer seg julaften. Det nrmer seg den julaften vi allerede for tre og et halvt r siden begynte grue oss til. Den frste julaften uten mamma. Mamma, du s oss alltid og var alltid der for oss. Ogs n, etter du er gtt bort er du det.

Mamma, din umiddelbare respons p ideen vr var trer. Ideen om en organisasjon som skulle hjelpe de som trengte det lille ekstra. En organisasjon som gjorde at du fremdeles er det vi samles om. En organisasjon som skal bringe videre din evne til se andre og som vil sette fokus p verdiene som du satte s hyt: kjrlighet, samhold og en utstrakt hnd. Og like etter trene kom sa du: Da m dere holde pen jul.

Det var din ide mamma. Dine ideer var alltid gode. Og hvor langt du hadde tenkt p denne ideen om pen jul, det vet jeg ikke. Men jo mer vi jobber med det, jo mer tror jeg at du vet akkurat hva du gjorde, da du sa vi mtte holde pent hus til jul. Du visst at vi alltid gjorde som du sa. Det jobbe med pen jul, gjr at gleden kommer tilbake til frjulstiden.

Vi klarer det, Mamma. Det blir pen julefeiring. Og p grunn av ditt forslag, som mest sannsynlig var godt gjennomtenkt, s gleder vi oss til julaften. Det kommer til bli en overveldende dag. En dag der vi igjen, for frste gang etter begravelsen, str samlet alle ssknene. Og da blir det s tydelig at du er borte, kjre Mamma. En dag der vi er samlet med nye venner. Mennesker som nsker feire jul med oss. Mennesker som vi mter fordi du viste oss veien til de. Mennesker som gir tilbake meningen til julen.

Det blir ogs en av de tffeste dagene s langt. Men som jeg har skrevet fr, takket vre deg kjre Mamma. Takket vre din bevissthet p gjre oss til enkelt individer, din evne til se oss og at du lrte oss verdien av det vi hadde. At du satte fokuset p kjrligheten, samholdet og en utstrakt hnd. Takket vre dette vil denne dagen i tillegg til bli en av de tffeste s langt bli en dag s gjennomsyret av deg, at vi kommer til fle at du er der.

pen julefeiring var din ide.

En perfekt ide.

Takk Mamma.

<3 MAMMA <3










7. november..

Det er snart tre og et halvt r siden mamma ble syk. Jeg har bursdag for fjerde gang. Bursdagen i 2012 blste jeg ut 30 lys og nsket meg det samme for hvert lys. November ret etter blste jeg 31 lys, ogs denne gangen nsket jeg meg det samme for hvert lys. I 2014 viste kalenderen igjen 7.november. Enda en gang kunne jeg nske meg noe. Denne gangen blste jeg igjen ett etter ett, med akkurat det samme nsket. Denne gangen blste jeg 32 lys. Og i det det siste lyset ble blst ut krysset jeg alt som kunne krysses, for at jeg ogs neste r kunne blse mine lys med nske om det samme.

Enda en gang viser kalenderen snart 7.november. Bursdagen min.

Denne gangen skal jeg blse 33 lys. 33 lys som jeg skulle blst ut med samme nske som i 2012, 2013 og 2014. Men denne gangen kan jeg ikke nske meg enda et fantastisk r med deg. Jeg kan ikke nske meg at dine dager skal bli gode og uten smerter. Jeg kan ikke nske meg at kreften holdes i sjakk, slik at du kan vre her med oss. Vre her, som du var s glad i vre. Jeg kan ikke nske meg tid med deg.

Dagen i morgen kommer med blandede flelser. En dag der jeg ikke fr gleden av en overentusiastik mamma p telefonen, en nydelig melding p facebook og jeg fr ikke kjenne den gode bursdagsklemmen. Men jeg velger feire, jeg feirer livet. Slik mamma gjorde p sin 55 rs dag. Mamma levde livet til det fulle og hun nsket at vi ogs skulle gjre det. Jeg samler gode venner og fyller dagen med godhet.

Mamma, jeg blser mine 33 lys. Dette ret er det med nye nsker. Et av de kan jeg rpe. Jeg nsker meg at du har det fint der du er. At du koser deg sammen med gode venner og familie. Jeg har ogs et nske og et hp om at du ser oss fra der du er. At du flger oss p veien og jeg hper du er stolt av hvordan vi tar tiden etter du gikk bort.

<3 MAMMA <3

Den kommende julen

Allerede er butikkene fulle av effekter som skal gjre julen perfekt. Julebrus, kakemenn, julemarsipan og snart ogs julepynt. Den kende pgangen av juleeffekter og det stadig strre fokuset p jul, gjr at jeg allerede i midten av oktober gjr meg tanker om vr frste jul uten mamma. Jeg blir daglig pmint at det snart er jul.

Jul.

En hytid som for oss har vrt hellig. Tiden der vi alle sammen var samlet. Vi hadde god tid. Julen har alltid vrt spesiell for oss. Mamma var alenemor til ni barn. Og hver mned gikk mammas budsjett i minus. Men allikevel klarte mamma fokusere p det vi hadde. Hun satte fokus p styrken vr, som var samholdet. Vi hadde lange late dager sammen, der vi s p disneyfilmene vi hadde ftt i gave, lekte sammen ute, spilte kort og hadde koselige kjreturer. Turer ut i skogen med bl og plser. Mamma eide situasjonen, hun s hva hun hadde og gjorde det perfekt.

Selv med en liten julegave til hver av oss og litt ekstra god mat gjorde dette til at mamma i desember mned satte seg i endel minus som hun hele det neste ret jobbet med hente inn igjen.

Det er snart vr frste jul uten mamma og bare tanken p det kan f en til pakke kofferten og bestille billlett til Syden. Da jeg la fram iden om at vi nsket opprette Det lille ekstra for mamma var hennes umiddelbare respons gledestrer og en id: et nske om at vi kunne holde pen julefeiring. En ting vi selv hadde snakket litt om at vi nsket. Hadde mamma selv hatt mulighetten til dette nr hun levde, ville hun ha gjort det. Vi har i alle r alltid hatt en eller flere ekstra til bords p julaften. Mamma hadde nok gjort seg endel tanker om hvordan julefeiringen kom til bli for oss, uten henne. Nr vi alle samles s blir det s tydelig at mamma er borte.

En pen julefeiring. En feiring av julen, en feiring av samholdet og en feiring av mamma. Vi nsker de som nsker feire julen med oss velkomme. Det er forskjellige grunner til at julen for mange er en tung hytid. Mange sliter konomisk og gruer seg av den grunn seg til jul. Noen er ensomme, for noen s er det den jula der barna feirer med svigerfamilien og derfor er de alene. Noen er alene og ensomme. Noen har mistet sine kjre. Noen har gjennom oppveksten hatt drlige opplevelser knyttet til julen og har ingen gode minner om hva julen er.

Vi for vr del har mistet vrt samlingspunkt, en jul uten mamma er som risgrt uten smr, sukker og kanel.

Vi hper at det er noen der ute. Noen som kjenner at de har lyst til komme p vr pne jul, komme til oss. En gjeng p ni stykker mellom 24 og 32 r. En gjeng ssken og deres kjrester som gjennom dette sker et nytt samlingspunkt. Vi inviterer til pen jul for se om vi kan finne nettopp, deg. Enten du er alene, en liten eller stor familie. Ung, midt i livet eller gammel. Om du er fattig eller rik. Det spiller ingen rolle, det som er viktig for oss er at du har et nske om komme. Et nske om delta p vr julefeiring og at du vet at med din deltagelse bidrar du til at vi igjen kan glede oss til feire jul. Vi kan glede oss til at nettopp du kommer, at vi kan bli kjent med nettopp deg. Vi kan bli kjent med nye mennesker, mennesker som av en eller annen grunn nsker feire julen med oss. Mennesker som vi vil vre evige takknemlige for at kom. Mennesker som vil gjre en stor forskjell i vre liv.

Sammen kan vi kanskje finne tilbake til det gode julen er og kan vre. Sammen kan vi gjre en forskjell.

Mamma, jeg savner deg snn. Nesten ikke en time gr forbi uten at du er i tankene mine. En jul uten deg er utenkelig. Men sammen med vre nye venner, venner som vi mter fordi du visste hvor tung julen ville bli for oss, klarer vi det. Venner som vi mter fordi vi nsker skape et nytt samlingspunkt for oss og de som kommer. Sammen med vre nye venner klarer vi komme oss gjennom at du, kjre mamma, den kommende julen ikke er fysisk tilstede.

Sammen kan vi gjre julen perfekt.

<3 MAMMA <3

Smugtittet...

Jeg skulle lne pcen til Solveig Pauline, for jobbe litt med "Det lille ekstra". I det jeg pner et Word dokument, kommer det opp en av hennes tekster som hadde overskriften: MAMMA. Det er jo ikke lov lese andres dokumenter uten lov, men nyskjerrigheten tok overhnd. Det var ord som traff, ord jeg selv har lett etter den siste tiden.

Etter en liten stund mtte jeg innrmme at jeg hadde smuglest noe p pcen og at jeg hadde lyst til publisere det p bloggen. Og med godkjenning klikker jeg "copy" og "paste".

Skrevet av Solveig Pauline:

Jeg savner deg, mamma. Jeg savner deg hver gang jeg setter p en klesvask, hver gang jeg ser at jeg har glemt ta p meg sokker eller hver gang vi samles til middag. Noe helt naturlig har falt bort, det sentrale midtpunktet er det ikke lenger. Et tomrom er skapt, ingenting kan fylle det. Savnet og sorgen sitter igjen. Savnet over aldri kunne se deg igjen, aldri kunne klemme deg, holde hnden din eller se deg smile. Sorgen over at du faktisk ikke er her, at du ikke kan ta del i livet mitt lengre. At du, min kjreste mamma, ikke fr oppleve meg, at jeg ikke kan gjre deg stolt, at du ikke fr mte dine barnebarn eller til og med oldebarn. Kjre mamma, jeg skulle s veldig gjerne hatt deg s mye lenger. Jeg fler jeg har gtt meg vill. Jeg klarer ikke finne veien tilbake og hpet for faktisk klare det, svinner for hver dag som gr.

3 r med sorg, men ogs med glede. Glede for fremdeles ha deg, men ogs en redsel for miste deg. Det gikk s alt for raskt, kjreste mamma. Nr jeg lukker ynene, kan jeg se de gule yne dine stirre tilbake p meg. Jeg kan hre forsket ditt p trekke pusten og til og med se for meg hvordan du kjempet til siste stund. Du skulle opp, men valgte til slutt motta hjelp. Alle luktene rundt deg, alle yeblikkene og alle styggedom som sykdommen medfrte, sitter med meg enda. Den aller siste tiden, var du ikke deg selv lenger, kjre mamma. Hvor ble du av? Jeg prvde gjentatte ganger finne deg, men uten hell. Jeg prvde med alt jeg hadde, uten at du en gang enset at jeg var der. Du pnet ynene, s p meg med tomme yne. Bare noen f sekunder, helt til du fant tilbake til hvilen din igjen. Du skjnte ikke hvor du var, kjre mamma. Jeg skulle s veldig gjerne fortalt deg akkurat hvor du var, at alt kom til bli bra, men det ville vrt lgn. Jeg mtte be deg om gi slipp.

Hvil deg mamma, du er sliten. Jeg spurte deg om du var klar. Du var ikke det, men du var s utrolig sliten. Du kjempet til aller siste slutt, hvor du endelig fant fred med det du trodde p. Jeg hper du fant fred i kristendommen, at Jesus faktisk kom hentet deg, nydelige mamma. Du var ikke deg selv, kroppen din var blitt en annen. Det var ikke lenger den kjente varmen, den gode fargen, heller ikke en hnd som klemte tilbake. Det var blitt en gul hud, en hnd som ikke lenger kunne holde min, men en som jeg mtte holde. Et smil var lenger ikke se hos deg, men du smilte s lenge du klarte. Som jeg savner se smilet ditt. Det yeblikket hvor du lftet opp hnden din og trket trene mine, vil jeg aldri glemme. Du viste kjrlighet til aller siste yeblikk. Du l for dden, men likevel viste du at du klarte bry deg om andre. Kjreste mamma, jeg kan ikke forst at du aldri mer kommer tilbake. Jeg kan ikke forst at jeg aldri kommer til se deg igjen, aldri kommer til hre de ordene jeg likte mest: Glad i du. Du srget for si det hver eneste dag, flere ganger til dagen.

Det beste du kan gjre for oss n mamma, er gi slipp. Jeg vet s godt at du nsker og fremdeles vre her for passe p, for gi oss alt du noen gang skulle nske, men n ble det dessverre ikke snn. Vi skulle s veldig gjerne hatt deg lenger, men vi nsker ikke dette. Vi nsker at du skal ha det bra, og slik det er n, har du ikke det, fine mamma. Kroppen din gir slipp, selv om vi vet at du aldri gjr det. Jeg er s glad i deg

Jeg vet at du nsker at jeg skal ha det bra, selv om du ikke kan vre her srge for det. Du har gitt meg evnen til kunne skape det for meg selv. Du er og var mitt aller strste forbildet, min fine mamma. Jeg kommer aldri til mte en person som har gitt s mye av seg selv, som du gjorde i det livet du levde. Du er en inspirasjon for mange, og har berrt flere hjerter enn det jeg kan tenke meg. Du ga meg evnen til vre selvstendig, evnen til vre kritisk og evnen til elske. Kunsten er finne balansen mellom dem, noe du fremdeles vil hjelpe meg med. Du vil vre med i tankene mine, i hvert valg jeg gjre og hver eneste dag som gr. Jeg gleder meg til den dagen jeg kanskje fr se deg igjen, hper du vil st der og vente p meg..

Du ble virkelig deg selv igjen. Du ble borte, men vi fant deg igjen. Du var ikke lenger sykdommen, som du hadde vrt i kun noen timer, men du var den gode mammaen, jeg nsket se. I det du tok ditt siste ndedrag, forsvant sykdommen fra kroppen din. Du s fredelig ut der du l, nesten som om du hadde ett lite smil om munnen din. Vi tok vare p deg akkurat slik du har tatt vare p oss. Det var vi som fulgte deg til ditt siste hvilested, kjreste mamma. Hper du likte begravelsen din. Det var en tung, men fin dag. Vi feiret, vi feiret det livet du ga oss, det livet vi fikk lov til ha sammen med deg.

Hvis du ser meg.. Vr snill gi meg en liten klem nr jeg trenger det, gi meg en liten berring som viser at du fremdeles er her, ett eller annet sted. Noe, slik at jeg aldri vil glemme flelsen av klemmene dine, eller den varmen det ga meg. Du vil alltid vre med meg, selv om det ikke er i fysisk form. Kjreste, gode, beste mamma. Savnet er ubeskrivelig.

Vi har en lang vei foran oss. Savnet blir strre for hver dag. Og innimellom slr virkeligheten med i fjeset. Det vonde virkeligheten. Virkeligheten om at du er dd.

Mamma, jeg ser tegnene fra deg. Jeg ser at du flger oss og passer p oss. Din kjrlighet til oss er evigvarende og dden kan ikke skille oss.

<3 MAMMA <3

En regntung dag...

En regntung dag. Jeg sitter i bilen og er p vei til Grimstad. Etter NRK sr sitt innlagt om loppemarkedet, ringte det en herremann p 85 r fra Grimstad som lurte p om vi hadde ftt inn en divan. Jeg mtte desverre meddele han at det hadde vi ikke, men jeg sa vi skulle se nrmere p saken og ringe han tilbake. Som sagt s gjort, divanen hentet vi p Oggevann. Han ble henrykt nr jeg ringte tilbake. Og spurte : " ska dere ha for detta"?

Du, den skal du f, men tar gjerne en kopp kaffe og en prat som Takk for hjelpa!

Vi har som endel vet, to hovedml. pen julefeiring og en sommerferie uke for aleneforeldre med barna sine. Og innimellom dette nsker vi gi "det lille ekstra" til de som trenger det.

Vi er ni stykker om dette. Ni ssken som har mistet sitt samlingspunkt, ni stykker som nsker hedre mamma. Vi vil jobbe i hennes nd og viderefre hennes gode vesen, verdier og holdninger. Vi er fremdeles i vr lille boble, vi jobber med det vi har et stort nske om jobbe med.

S nr mennesker rundt oss sier: Det er s sterkt se p utenfra. Fikk vi en liten aha-opplevelse. Det gr faktisk ann se dette utenifra. Ikke bare fra vrt ststed. Vi har enda ikke rukket tenkte p at dette kommer til berre menneskene rundt oss.

Vi er helt avhengige av at folket bidrar. Om det er frivillige til loppemarked, kakebaking eller pengesttte. Dette er ikke noe vi klarer alene. Vi er mange og har mye arbeidskraft, men det er sammen med dere at dette blir perfekt. Og for n ut til folket er vi avhengige av mediedekning. Under ligger det noen linker til hva som har vrt i media de to siste ukene.

http://touch.lp.no/kultur/vi-vil-fore-arven-videre-1.1456964?ref=0x9e0e104ff0043c2e4f3f1cda851c17d46fd412d315acc8aa539f219145088296

http://www.kristiansandavis.no/?id=1596

Innslag om loppemarked p slutten av sendingen:https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-soerlandet/DKSL99100215/02-10-2015

http://www.nrk.no/sorlandet/_-mamma-hadde-alltid-plass-til-en-ekstra-1.12584387

Vi er overveldet til stumhet. Den givergleden, den sttten og den tilbakemeldingen dere gir oss. Gir oss glede, den gir energi og den gir oss en pekepinn p at det vi gjr er riktig. Takk for at dere viser sttte og takk for at dere flger oss p veien.

Mamma, du hadde elsket vre med p dette. Det som skjer fremover n er, DEG. Vi savner deg s. Det er tomt uten deg. Men dette som skjer n hjelper fylle litt av tomrommet .

<3 MAMMA <3

Jeg angrer.

N har det gtt noen dager siden jeg "la ned" bloggen. Og jeg tror rett og slett jeg angrer. P denne bloggen har vi i litt over tre r delt alt med dere.

Jeg klarer ikke gi slipp, jeg savner suuupermamma. Det var et samarbeid mellom meg og mamma. Samarbeidet slutter ikke her. Mamma er fremdeles med oss. Hun viser vei og det er hennes fortjeneste at vi er der vi er i dag. Det er under suuupermamma jeg har skrevet hele denne tiden. Mamma, jeg ser de sm tegnene. Takk for at du viser meg vei.

Vi vil fortsette dele, slik at de som nsker kan flge oss p godt og vondt.

I gr hadde meg, min kjre kone og vre to barn en deilig dag i Dyreparken. Vi hadde med oss ostesmrbrd i folie og satt p blplassen. Sola varmet og vi koste oss. Vilde kikker opp og sier: Mamma, jeg blir s lei meg nr vi har det s fint. For da tenker jeg s p Besta og skulle nske ho var sammen med oss.

Det rene barnesinnet sier det er s fint. Jeg kan selv ofte kjenne p at det er de aller beste dagene at savnet er strst. Det er disse dagene jeg s gjerne skulle delt med mamma. Turene i dyreparken, i skogen og de late kveldene p sofaen. Gleden, omsorgen og kjrligheten. Hverdagen.

Savner deg, Mamma.

<3 MAMMA <3

En hyllest.

Enda en gang har det gtt lang tid mellom innleggene. Denne gangen har det en god forklaring. Jeg har skjvet det foran meg. Med skrive dette innlegget avsluttes enda et kapittel. Dette blir de siste ordene som blir skrevet her. Denne bloggen var et samarbeid mellom meg og mamma. Det var noe vi hadde sammen. Vi hadde et nske om ufarliggjre, ta bort enkelte tabuer og vise at man med penhet kan gjre hverdagen bedre. Beslutningen om en blogg, har vi aldri angret p. penheten den skapte, gjorde at vi i ettertid ikke har noe usagt. Vi nsket oss mange flere r med deg, gode mamma, men den aller siste tiden nsket vi oss ikke flere dager.

Det vi n har sammen, kjre mamma, er minnene.

Omtent to uker fr mamma dde, sa hun at hun ikke nsket et siste bilde av seg selv p bloggen. Og dette blir selvflgelig respektert. Men hadde mamma visst hvor fin hun var, der hun l, ferdig stelt med follede hender. Visst hvor vakker hun var, der hun l s fredfull og et med et vakkert og lurt smil, hadde hun nok sagt at det var riktig legge ut et slikt bilde. For vise at dden ikke er farlig. For en siste gang gi noe til andre, et siste bilde som viser mammas ekthet, godhet og penhet.

Noen f timer fr mamma dde, ringte jeg Tore Konnestad begavelsesbyr. Jeg hadde ftt han anbefalt av en god venninne. Jeg nsket ringe han for se om jeg fikk flelsen av at han kunne ta oss gjennom dagene vi hadde foran oss. I lpet av 45 minutter hadde jeg gitt han livshistorien vr og allerede fra han sa: Ja, hei det er Tore, kjente jeg at dette var riktig mann. Han hrte hva jeg sa, reflektete over det og svarte med dyp respekt. Du var rett mann p rett sted. Mamma hadde elsket deg. Takk Tore, for at du s oss, lyttet og for at du hjalp oss gjre den tyngste dagen i vrt liv, til en hyllest.

Takk, kjre Solfrid for at du kunne forevige denne dagen. Takk for at du med respekt og verdighet tok bilder. Slik at vi kunne konsetrere oss om klare st oppreist og vite at vi i etterkant hadde muligheten til tette sorte hull, som vi visste kunne oppst p en dag med s stor pkjenning.

Bildene som kommer under, taler for seg selv.


























Takk til alle som mtte opp, takk for at nettopp du nkset flge mamma til sitt siste hvilested. Takk for at du s oss og takk for at du ved din tilstedevrelse gjorde dagen perfekt. Takk for alle minner. Takk for all sttte. Takk for alt dere har betydd for mamma og oss. MInnene tar vi med oss. Hper mange av dere flger oss videre p veien. Suuupermamma, har ftt evig hvile. Bloggen var et sammarbeid mellom meg og mamma. Det fles derfor naturlig avslutte bloggen. Jeg vil takke alle som har fulgt oss, gitt sttte og oppmuntring.

Jeg personlig har hatt stort utbytte av skrive blogg. I tre r har jeg via bloggen bearbeidet det faktum at mamma fikk en uhelbredelig diagnose. Det har etter mammas bortgang vrt varierende dager og jeg kjenner at det vil gjre meg godt skrive litt fremover, vil derfor invitere dere alle til flge meg p:

www.eldstav9.blogg.no

I likhet med Vilde (3,5 r) vinker jeg farvel. Farvel, kjre mamma, takk for alt. Takk for alt du har var, har vrt og fremdeles er. Takk for at du fremdelese er med meg. Kan jeg utrette en brkdel av det du har oppndd her i livet, skal jeg vre mer enn fornyd. Takk for at du var s bevisst p gi oss gode holdinger og verdier. Kjre mamma, du var og er perfekt. Den perfekte venn og mamma. Savnet etter deg er enormt og tomrommet du etterlater deg kan ingen fylle. Men alt det gode vi hadde sammen og minnene jeg tar med meg fyller noe av det.

FARVEL og forhpentligvis p gjensyn.

<3 MAMMA <3

Kjre Mamma

Da var dagen kommet, dagen der vi skal ta det siste farvel. Dagen som stikker hull p bobla vr. Bobla som vi har skapt oss i ditt hjem. Vi kunne i denne bobla se for oss at du bare var ute et rend. Og vi kunne tillate oss tenke at du snart kom hjem, gav oss en herlig klem og sa de ordene vi elsket hre. Dette er dagen som gjr det tydelig for oss at du faktisk er borte. Dagen som setter et punktum. Dagen som fjerner alt hp om at vi igjen fr hre den gode stemmen din si: Glad i du <3

Jeg vet jeg snakker for samtlige av oss ssken nr jeg sier at vi har verdens beste mamma. Du har fra frste sekund som mamma gitt alt. Du har alltid vrt der. Du har satt oss frst. Noen vil kanskje si at du har satt deg selv p vent, men slik jeg kjenner deg er det ikke det du har gjort. Du har vrt mamma med stor M. Du har til en hver tid vrt der du helst vil vre. Du har elsket oss uavbrutt og uavhengig av hvordan vi har vrt. Vi har alltid visst at vi kan stole p deg. Alle har vi blitt sett, hrt og tatt hensyn til. Ingen ord vil kunne beskrive for andre hvor viktig du har vrt og er for oss. De vil kunne f et innblikk, men det finnes ikke store nok ord til beskrive hvor takknemlige vi er. Ingen ord som kan uttrykke hvor stolte vi er nr vi sier at du er mammaen vr.

Jeg vil takke deg for at du har gitt meg tte unike ssken. Din kjrlige hnd, din trygge favn og din sikkerhet. Ditt rause vesen og din unike evne til se hver enkelt av oss. Jeg vil takke deg for at du gav oss muligheten til utvikle oss til den vi er blitt i dag.For endel r siden satt jeg og lekte med Sigrun Marie, tror hun var rundt fem. Hun kikker opp p meg og sier: Det blir trist hvis mamma d, men det gr greit for da skal du ha oss. Jeg var 14 r og beredt for ta det ansvaret. Vi er voksne n, men jeg er like beredt. Jeg ga mamma et lfte, jeg kommer alltid til ha et ekstra ye til hver enkelt av dere.

Tiden din var kommet mamma. Du kunne dra med verdens beste samvittighet. Vi vet du gjorde alt som som stod i din makt for endre utfallet.

Litt over en uke fr du dro pnet du for at vi kunne ha samtaler rundt dden. Du sa du elsket hre oss le, for latteren ble for deg et bevis p at vi kom til klare oss. Du ville ogs forsikre deg om at vi visst , at for det om du forlot denne verden, kom du alltid til se etter oss. Og latteren satt lst nr vi dro konklusjonen om at du aldri har hatt bedre oversikt over hva alle tar seg til til en hver tid, en du ville f etter dden.

Din utstrakte hnd og din unike evne til se andre har blitt mer synlig for oss etter din bortgang. Det har vrt en overveldende omtanke, vi har blitt mtt med s mye godhet og varme. Sttten hjelper oss gjennom dette. Vi er mange og samholdet vrt blir beskrevet som unikt. Men vr s snill og ikke glem oss. Ikke tenk at vi klarer oss med sttten fra hverandre. Vi er voksne n, men enn blir aldri voksen nok til miste sin mamma. Vi trenger dere fremover. Vi trenger sttten og omtanken for klare hndtere det enorme tomrommet du etterlater deg, kjre mamma.

Jeg tenker litt p det som en togtur og at vi var kommet til stasjonen der du skulle av. Ditt stoppested. Vi sitter igjen og vi sitter der sammen. Nr vrt stoppested er vet ingen. Men vi sees igjen, kjre mamma.

Fra vi ble fdt og til n har du bret oss, n er det vr tur til bre deg.

Det er alltid plass til en til <3

Det er i dag en uke siden vr kjre mamma sovnet fredfullt inn i sitt eget hjem, med alle sine kjre rundt seg. Den siste uken har gtt litt i ett, det er mye som skal ordnes og det er mange inntrykk som skal fordyes. Mange flelser som skal sorteres.

Mammas bortgang berrer mange. Nr tankene mine vandrer videre til hvordan hver enkelt av mammas familie og venner har det, sier det stopp. Den smerten og det tomrommet vi kjenner p er enormt. skulle ta innover seg at s mange andre mennesker n sitter med det samme tomrommet, blir for overveldende.

Kjre alle som flger oss i denne tffe tiden. Vit at det betyr mye for oss med deres omtanke. Det er overveldende se hvor mange som bryr seg om oss. Og det ernesten ubegripelighvor mangemamma har betydd noe for. Vr kjre mamma som har hatt hendene fulle med oss, men allikevel har hatt tid til krype inn i s mange hjerter.

Vi har ftt litt tilbakemeldinger fra mennesker som gjerne skulle fulgt mamma til sitt siste hvilested, men dessverre ikke har anledning til dette. Vi har full forstelse for at det ikke alltid lar seg gjre. Det blir pen minnestund p Idrettshuset p Birkeland etter kirken. Vi nsker at denne dagen skal bli en verdig dag. Det er muligens gjort noen utradisjonelle valg, men de er gjort i full respekt til mamma. Hvis du er forhindret fra komme i begravelsen, og du nsker og det passer, s er du mer enn velkommen til minnestund.

Mange lurer p om det er noe de kan hjelpe med. Noe helt konkret vi trenger hjelp til er kaker til minnestunden. Hvis du nsker hjelpe med dette ta kontakt p 40073171, innboksen p facebook eller kommenter p bloggen.

Alle er hjertelige velkommen. Ikke fl at du ikke hrer til der. Mamma har krpet inn i mange hjerter og vil smile til hver enkelt som kommer.

<3 MAMMA <3

Svart p hvitt.



<3 MAMMA <3

Gr det bra?

Mandag var dagen etter dagen. Med viten og vilje gikk vi ned til sentrum. Vi mtte ut blant folket. Mtte kjenne p hvordan den virkelig verden fltes.

Vi har det etter forholdene bra, men snakker mye om at dagen etter begravelsen blir dagen der det synker inn. Det endelige beviset p at vr kjre mamma har forlatt denne verden.

Vi grter, ler, snakker, grter og minnes mamma.

Mamma sa at hun nsket vi skulle vre vanlige. Nr hun hrte oss le, ga det mamma en trygghet. En trygghet om at vi kom til klare oss, en trygghet om at vi i tiden etter mamma kom til finne styrke i hverandre.

<3 MAMMA <3

Fra ide til virkelighet

Da var dagen kommet. Den dagen der vi satt alene i huset. Dagen da vi ikke lengre kan stryke mamma p kinnet og fortelle henne hvor glad vi er i henne. Samtidig som vi kjenner p en enorm tomhet og tristhet, kjenner vi ogs en ro i sjelen. Mamma har funnet fred og er i trygge hender. Hun har levd sitt liv til det fulle.

Som alenemor til ni sier det seg selv at konomien blir stram. Men det har alltid vrt plass til n til. Mamma hadde en unik evne til se alle rundt seg. Og selv med ikke nok til sine egne sine kunne mamma gi andre det lille ekstra.

En tanke dukket opp. En tanke om at det m vre noe mer. En tanke om at det ikke kan ende her.

Da mamma ble syk, rokket det ved grunnmuren vr. Mamma som hele vrt liv har holdt oss sammen. Mamma som med den strste glede har viet livet sitt til oss. Vr mamma. Samlingspunktet.

Mamma stakk hull p byllen. Hun pnet for snakke om den tffe tiden vi hadde foran oss. Hun snakket om nsker fremover.Den lille tanken som hadde sltt meg og som s vidt hadde blitt diskutert mtte p banen. Men ved bringe den p banen, ville jeg ta ett steg videre. Ved dele denne tanken med mamma ville jeg avslre at vi tenkte p tiden etter henne.

Mamma, all den godheten du ga, all den omtenksomheten og visdommen du hadde. Alle holdningene og verdiene du hver dag var s bevisst p gi oss. Evnen din til se og inkludere alle. Det kan ikke ende her. Det m vre noe mer.

Vi nsket opprette en stiftelse slik at mamma kan leve videre med oss. Slik at mamma forblir vrt samlingspunkt.Vi nsker at andre som trenger det skal kjenne den omsorgen og varmen mamma ga oss. Den ubetingede kjrligheten.

Mammas umiddelbare respons p vre tanker om dette var trer. Jeg presenterte en konkret plan vi hadde, mamma likte den og hadde selv en egen id. Kanskje vi til jul kunne leie et lokale og invitere de som ville. At vi kunne gi andre de gode opplevelsene som vi har rundt jul. At vi kunne servere deilig julemat til de som ikke hadde rd til det. At vi kan hjelpe andre og gi videre det unike jula betyr for oss. At vi med samhold, kjrlighet og godhet kan jobbe oss igjennom at mamma ikke er hos oss lengre.

Vi har bestemt oss for gjre dette. Og vi har bestemt at vi vil la mamma leve videre sammen med oss. Vi vil jobbe i hennes navn.

Begravelsen finner sted i Birkenes kirke onsdag 19. august klokken 13.00. Alle som nsker ta et siste farvel med mamma er hjertelig velkommen. Ikke fl at du ikke hrer til der. Mamma har krpet inn i mange hjerter og vil smile til hver enkelt som kommer.

Kjrere enn blomster er en gave til opprettelse av Stiftelsen: DET LILLE EKSTRA

Kontonummer: 2880.15.06730



<3 MAMMA <3

09.08.2015

I natt klokka 02.08, sovnet mamma inn. Vi var alle samlet rundt henne og opplevde en ro. En ubeskrivelig ro.Selv ved livets slutt gjorde mamma alt hun kunne for at vi skulle ha det bra.

Mammas strste nske var f vre hjemme. Hjemme hos sine kjre. Hjemme der hun var trygg.

Vi har gitt mamma den verdigheten hun fortjener. Det var for oss en naturlig oppgave flge mamma helt frem.

Det var vre hender, som hun s utallige ganger har vasket, som vasket henne.Det var vre hender som kledde henne. Det var vre hender som stelte mamma en siste gang. Det var vre hender som lftet henne opp i kista og det var vre hender som bar henne opp og inn i bilen. Det var vre hender, vre trygge hender,

Mamma du var vakrere enn noen gang.

<3 MAMMA <3

Tiden renner ut..

Den 23.juli for 3 r siden, rokket noen ved grunnmuren vr. Mamma fikk en uhelbredelig diagnose. Vi nsket fra frste stund vre pne, vi nsket dele med de rundt oss hvordan hverdagen vr var. Alle hadde vi et inderlig nske om at vi hadde mange gode r foran oss. Men n nsker vi ikke flere dager. Mamma fortjener f fred, hun fortjener f reise hjem. Mamma har kjempet lenge nok n.

Mammas kropp viser oss tydelige tegn p at tiden snart er inne.

Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet.

I gr kveld ringte vi fra tre mobiler til tre personer som str mamma nrt, la mobilene inn p nattbordet og satte p hytaler. n etter en bad de uvurderlige bnner for mamma. Fra bunnen av hjertet; tusentakk!

Ikke lenge etter bnnen, vknet mamma til. Hun strakte armene ut og sa: Kjre Jesus. Like etter kikket hun p noen som var i rommet, som viikke s. Hun festet blikket klart og tydelig, smilte og strakte frem hnden og strk den med en kjrlig bevegelse.Mamma er klar, hun har funnet fred. Hun ser frem til se igjen sin mor og sin far, sin kjre bror og sin savnede venninne. Og vi finner stor trst iat mamma er s trygg i troen og at hun kan finne fred med at det er et liv etter dden.

Vi hpet alle at det var mange r til det var din tur til dra, mamma. Men n er tiden dinkommet, n er detsnart dintur til ta ditt siste ndedrag. Ognr du er klar for gi slipp; Vit da at vi vet du har gjort alt du noen sinne kunne gjort. Tiden din er kommet, du kan dra med verdens beste samvittighet. Du har oppdrattni flotte barn, ni barn som n er voksne.Ni voksne som har verdens beste mamma. Verdens beste mamma som skal vite at hun har lov til dra, lov til n gi slipp, lov til finne trst i at hun har gjort verdens beste jobb. Verdens beste mor som har oppdrattni flotte barn som n takket vre henne kan mte den tunge tidenvi har i vente med de beste forutsetninger for komme gjennom den.

Det kommer til bli ubeskrivelig tungt, men takket vre deg klarer vi oss.

Du kan dra n mamma.

<3 MAMMA <3

Virkeligheten.

Det er igjen blitt kvelden. Mrket har senket seg. Det begynner bli stille i huset.

S plutselig slr tanken meg. Det er lenge siden jeg har skrevet om formen til mamma. Det er s lett tenke at alle rundt enn vet hvordan det ligger an. Uansett hvor mye vi nsker at vi kunne meddelt gode nyheter, s er det ikke slik det er. Jeg m skrive. Vi har vrt pne til n og vi har tenkt til fortsette med det. Men f ordene sort p hvitt. Det skulle dele det med alle som leser, gjr situasjonen s virkelig.

Med skrive det jeg skriver vet plutselig alle at mamma ikke har spist p snart 3 uker. Alle vet at etter en fantastisk fin mandag og tirsdag, kom det en ubeskrivelig tff onsdag kveld. En onsdag kveld, der mamma ser p en av oss og sier at hun ikke skjnner hvor hun er. En kveld der jeg, etter mamma har sovet noen timer, er redd for si god natt til henne i fare for at hun ikke responderer.

Det er torsdag i dag og mamma har sovet store deler av dagen. Men vi kan fremdeles vekke henne, ha den gode samtalen, f gode smilet og den varme klemmen, Vi kan fremdeles snakke sammen og gjre alt som str i vr makt for at mamma skal ha det best mulig. Ved skrive dette vet alle at snart kommer den dagen der vi ikke kan vekke mamma. Alle vet at vi snart ikke kan f den fantastiske klemmen, at vi ikke lenger kan se det gode smilet og at vi ikke lengre kan hre den varme stemmen si: Glad i du!

Mamma er rolig. Hun har funnet fred med at det snart er hennes tur til forlate denne verden.

<3 MAMMA <3

Kjre deg..

Kjre deg som er redd for forstyrre. Kjre deg som kjenner p et nske om ringe. Kjre deg som for deg selv tenker p om det er noe du kan gjre. Kjre deg som gikk forbi meg p butikken, men ikke turte se p meg. Kjre deg som snudde da du s meg, fordi du ikke visste hva du skulle si.

Ikke vr redd. Ikke la din usikkerhet delegge for den varmen det gir meg motta et smil. Ikke la din redsel for trkke meg p trne komme i veien for den roen jeg fikk av klemmen du ga meg. Ikke la deg selv komme i veien for den gleden du kanskje kjenner p etter jeg tok til trer av takknemlighet for at nettopp du s meg og spurte meg hvordan jeg hadde det.

Vi valgte bevisst penheten. penhet for ufarliggjre. penhet.

Kjre deg, ikke vr redd.

Gjr handling av tanker. Vi rr kun over her og n.

<3 MAMMA <3

Samhold!

For en liten tid tilbake fikk Inga Christine en id. En idsom viser vr sttte. En idsom gjr at vi alltid brer mamma med oss. En idsom binder oss sammen og styrker samholdet.

Den kreative av oss, Gunnar Magnus, tegnet straks et utkast. Takk til Maria Sviland ved Blue Veiw tattoo,Mandal som gjorde den siste touchen p designet. Takk for at du s raskt hadde tid. Takk for at du tok imot gjengen p ni. Takk for at du gav oss en nydelig tatovering.

LIVE WELL, LAUGH OFTEN, LOVE MUCH.







Fra alle vinkler danner den en A. A for Aslaug, vr kjre mamma. Vr vakre umistelige mamma. Mamma med stor M. Du har alltid satt oss frst. Fra vi ble fdt og til n har du bret oss, fra n av brer vi deg for resten av livet vrt.

<3 MAMMA <3

To uker er gtt..

Tiden gr, det ersnart gtt 2 uker siden mamma kom hjem fra sykehuset. Det er gtt to uker siden legen fortalte oss at det var snakk om uker, kanskje mneder. Det er gtt uker. Mamma har blitt synlig drligere p denne tiden.Det er for oss en helt uvirkelig situasjon.

Ubeskrivelig.

Vi m ta stilling til ting vi ikke er klare for. Men vi m vre klare.



Mamma orker ikke lengre flge med p sosiale medier, men alt av kommentarer og meldinger blir lest hyt. Vi holder mamma oppdatert om den enorme omsorgen som vises. Mamma og vi takker for omsorg og sttte. Vi er mange og har hverandre, men det er godt vite at vi har mange rundt oss ogs.





Her har pus funnet en trygg favn.

<3 MAMMA <3

Du er aldri alene!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive i dag. Jeg fler at jeg er pakket inn i bomull, hodet er ullent og alt gr litt tregt.

Jeg har ikke lyst til skrive, vil at det ikke skal vre ndvendig skrive.

Hvorfor kan ikkealtvre slik det var? Den 23. juli er dettre r siden vi fikk den grusomme beskjeden. Trer siden mamma fikk vite at hun hadde uhelbredelig kreft. Det er ikke mange gangene i lpet av disse tre rene vi har kunnet se at mamma har vrt syk. Humret har vrt upklagelig og mammahar vrt i god form. Flere ganger i lpet av de siste rene har jeg mtte minne meg selv p at mamma faktisk er syk. Det trenger jeg ikke lengre.....

Det er blitt synlig at noe utover mammas makt herjer i kroppen hennes. Jeg vil ha tilbake tiden som var.

I nattsov mammasin frste natt isykehusseng i eget hjem.

Det er alltid noen hjemme hos mamma. Du er alt for oss. Du er aldri alene <3

<3 MAMMA <3

Hjemme

I gr kl 12.30, var ambulansen klar for hjemreise. Mamma nsket oggledet seg til komme hjem. Hjem til sitt eget, hjem til det kjente og vante. Hjem til sine kjre. Hjem.Endelig hjemme der hun trives best. Her er mamma godtrigget p sofaen.


Her tar mamma en liten pause fra tv-titting og kjas rundt stuebordet og prver ut hvordan senga fles etter noen dager borte fra den. Den aller minste i huset var godt fornyd med at matmor kom hjem og fulgte selvsagt med inn i sengen.



Forelpig vil mamma ligge i sin egen seng. Rett etter at mamma ble syk var nesten alle sammen samlet hos mamma i 2 uker. Den frste natta mamma skulle sove alene i sin seng igjen, ble tff. Ikke s lenge etter mamma hadde lagt seg gikk en av mine ssken runden i huset for fortelle at mamma grt fordi hun var redd. Det gikk ikke lange tiden fr flere av guttene hadde hentet dyna og krabbet oppi senga, resten av oss satt p sengekanten eller stod rundt.

Hun blir ikke alene i senga denne gangen heller.




Og her er utsikten fra senga. Bilder i bokhylla og p skyvedrsgarderoben har det blitt hengt opp tegninger og gode ord fra kjente og kjre. Noe godt feste ynene p nr tankene spinner.




Kjre alle som flger oss i denne tffe tiden. Vit at det betyr mye for oss med deres omtanke. Det er overveldende se hvor mange som bryr seg om oss og mamma. Og det ernesten ubegripelighvor mangemamma betyr noe for. Vr kjre mamma som har hatt hendene fulle med oss, men allikevel har hatt tid til krype inn i s mange hjerter.

<3 MAMMA <3

Uker, kanskje mneder...

I dag kl. 12 stod vi 14 stykker samlet p mammas rom. Vi var klare for samtale med legen. Vi gikk i tog nedover til rommet der alle fikk plass. Jeg selv hadde tatt med meg en kopp kaffe jeg prvde gjemme meg bak. Legen hilste p alle han ikke hadde hilst p fr. Det ble stille i rommet.

Vi fikk n alle sammen den samme informasjonen. Den informasjonen vi hpte vi aldri skulle f. Men som n var et faktum.

Det er ikke noe mer legene kan gjre for mamma.

Jeg merker nr jeg sitter her og skriver at jeg prver og ordlegge meg best mulig, for skne dere. Skne dere for det faktum at det n ikke er noen vei tilbake. Skne dere for den smerten vi n kjenner p. Skne dere for at vi ikke vet hvor mange uker vi har igjen sammen. Skne dere.

Mamma skrives ut i morgen. Forholdene hjemme vil bli best mulig tilrettelagt for at mamma skal ha det godt. En liten ting vi kan finne trst i er at legen forklarte at smertene ikke ville bli vrre enn de var n og kan da fint lindres med medisiner.

Hvis noen nsker beske mamma m dere gjerne sprre om det, men som dere sikkert skjnner s er det ikke alltid det passer. Ring enten Sigrun Marie p 47375473 eller Solveig Pauline p 95932202

Mamma nsker ikke blomster.

Vi takker alle for forbnn og omtanke, vi trenger det n mer en noen sinne.

<3 MAMMA <3

Ikke som nsket...

Vi var alle spente fr dagens legevisitt. P fredag fikk vi beskjed om at mamma skulle g p antibiotika over helgen og at vi fikk mer informasjon til mandag. Mandagen kom, men den beskjeden vi fikk var ikke den vi nsket. CRPen fortsetter og synke, men legen mente ikke dette kom til utgjre noe forskjell p mammas form. Dette fordi at leverprver og andre blodprver ikke var fine.

I morgen skal vi ha samtale med legen, der vi fr vite mer om hva dette innebrer.

Mamma takker for alle god ord og forbnn. Hun orker ikke alltid svare p smser og telefoner hun mottar, men vil dere skal vite hun setter utrolig stor pris p dette. Som jeg har skrevet tildligere s kan dere kontakte meg hvis dere nsker.

Jeg kan dessverre ikke bringe gode nyheter i dag.

<3 MAMMA <3

Noe nytt?

Klokka var rundt halv ti da Sigrun Marie sendte oss dette bildet p familiegruppa p Whatsapp. CRPen var gtt ned fra 500 til rundt 400. Formen rlite bedre.





I dag skulle Vilde og Vegard beske Besta p sykehuset. Noe av det frste Vilde sa var at vi mtte kjpe premie til Besta siden hun var s flink til vre p sykehuset. Og den selvsagte plassen for finne premie var lekebutikken.

Tegningen av Besta i en blomstereng. Ogpremien med navn Loola. Hun har blitt Ninuss sin sidekick.

Koser seg i senga sammen med Verdens Beste Besta.

Se,Besta, jeg har bil.



BESTAEN VR <3


Deilig lpe litt fra seg, mens Besta tok en liten powernap.


Godt at tante Mie har mobil, kos og avslapping.





Tiden er kommet for dra. Vi kommer tilbake i morra, Besta <3 Takk for kjempekoselig tid sammen.


I lpet av dagen har mange av oss vrt innom sykehuset. Mamma sover litt innimellom. Intravens antibiotika 4 ganger i dgnet og i kveld kom det beskjed om at CRPen har sunket til rett over 300. Andre prver avventes fortsatt.CRPen synker, n krysser vi fingrene for at formen stiger.

<3 MAMMA <3

Les mer i arkivet Januar 2017 August 2016 Juni 2016
suuupermamma

suuupermamma

57, Birkenes

Vi er en familie med mamma og ni barn. Vi er alle voksne og har begynt etablere oss s familien vokser stadig. Mamma fikk i juli/august 2012 diagnosen kreft i tykktarm med spredning. Dette er en blogg som gir deg innblikk i hvordan vr hverdag er p godt og vondt. Den handler om vr felles kamp mot mammas kreft. Bde jeg, den eldste av oss 9 og mamma skriver innlegg. nsker dere kontakt med en av oss kan Aslaug kontaktes p a_ravnevand@hotmail.com og Karen Therese kontaktes p kravnevand@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits