Så fattet..

Sist jeg satt med pc`en i fanget var i august. Det er allerede gått  fire måneder siden jeg har skrevet ned noen av tankene mine. Det er ikke fordi det har vært mangel på tanker, for de er der hele tiden. Men som så mange ganger før har det manglet på lysten og jeg har ikke fått tak på hva konkret det er som rører seg. På en merkelig måte skjer det samme hver gang. Tankene spinner, de surrer rundt. Jeg tillater de å surre, og tilslutt så står det klart for meg hva som er hovedtemaet for dette tankekaoset. Og når jeg endelig knekker koden, når jeg endelig ser hva det dreier seg om, først da kommer lysten til å skrive. 

Julen er omsider over, pynten er borte. Alle reklamene dreier seg ikke lenger om den perfekte julen. Om barn som skal hjem til jul. Om middagen som serveres av mamma. Den dreier seg heller ikke om hvor hjemmekoselig det er i julen. Den dreier seg nå om slanking, sunn mat og presset på den perfekte kroppen. Skulle selvfølgelig hatt den "perfekte" kroppen, men tankene disse reklamene skaper stikker ikke like dypt som savnet som kommer når reklamene, reportasjene og sangene om den perfekte julen ruller over skjermen. Og tro meg når jeg sier at vi nå to år på rad har hatt den perfekte julaften. En magisk og uforglemmelig opplevelse. Men mamma skulle vært der hun også. Hun hadde elsket måten vi feirer på nå. Så varmt, så hjemmekoselig og så nært. Lillejulaften og julaften er så mamma at jeg nesten forventer å se henne sitte i peisestua. Og etter en så kjærlig og rørende feiring der jeg føler at mamma er tilstede, kan fallhøyden være stor. 

Det ligger mange inntrykk lagret i kroppen min fra mammas siste uker. Inntrykk som jeg overhodet ikke er klar for å ta innover meg. Inntrykk. Bilder. Opplevelser. Lukter. Situasjoner og stunder som på sitt vis er så vonde at jeg ikke orker å møte dem igjen enda. Vår tid med mamma var slik vi og mamma ønsket å ha den. Men det å følge en man er så glad i så tett sine siste uker setter dype spor. Jeg sitter igjen med mange spørsmål, spørsmål jeg aldri vil få svar på da svaret på de ligger utenfor min fatteevne.

I går da jeg stod på kjøkkenet for å lage klar middagen var det som om det gikk opp et lys for meg. Jeg sa til og med høyt til meg selv: Der er det. Jeg hadde endelig følelsen av å ha fått tak på det som lenge har surret. Endelig kjente jeg at jeg fikk fatt på en tråd som kunne nøstes opp til det jeg nå prøver å sette ord på. Jeg kjente hvordan ordene begynte å løpe, hvordan setningene ble formet av seg selv. Og at trangen til å skrive og ikke minst skrivelysten kom som kastet over meg. 

Jeg har i over to uker vært plaget med mareritt. Jeg våkner sliten. Som om jeg har løpt hele natten. Hjertet dunker, jeg føler meg jaget. Jeg er sint og redd allerede før jeg våkner. Og vagt kan jeg huske hva drømmene handler om. Mamma er i noen av dem. Jeg mister henne av synet hele tiden. Jeg leter og leter og finner henne igjen. Men like fort som jeg har funnet henne er hun borte igjen. Det er en vond følelse å starte dagen med. Den setter seg som en vond lås rundt hjertet. Jeg drømmer også at jeg er syk. Forskjellige diagnoser får jeg tildelt, men alle har dødelig utfall. Jeg kjemper og kjemper. Men må tilslutt innse at kampen er tapt. 

Det som slo meg i går der jeg stod og kuttet grønnsaker var; Hvordan klarte mamma å forlate denne verden så fattet? Jeg kan jo bruke fornuften å tenke at hvis hun ikke hadde opptrådt så uendelig fattet som hun gjorde ville vår siste tid blitt alt annet enn god. Mamma ønsket oss bare godt og valgte nok av den grunn å opptre så rolig. Men likevel. Uansett hvor godt jeg hadde ønsket andre mennesker så tror jeg personlig at jeg hadde fått panikk. Friket ut. Hylt. Nektet. Skreket. Sparket. Slått. Stukket av. Nektet. 

Mamma nøt livet. Uansett hva det hadde å by på så mamma noe positivt i det og vendte det andre kinnet til hvis det var nødvendig. Hun ville ikke høre snakk om at det var urettferdig at hun hadde fått kreft og skulle dø så altfor ung. For hvorfor skulle det ikke ramme henne, lurte hun. Hun hadde da ikke gjort noe her i livet som gjorde at hun skulle bli spart for slikt. Hun vendte det andre kinnet til og fant sannelig noe positivt i en uhelbredelig kreftdiagnose også.

Jeg skjønner ikke hvordan du gang på gang reiste deg. 

En dag du lå på sofaen og ville tilbake til sengen, orket ikke beina dine å få deg opp. Du trengte hjelp. Og da kom du med et skrik. Et skrik fra bunnen av mørket. Så sårt, nakent og så vondt . Et skrik som fortalte meg at du hadde innsett at du ikke klarte å kjempe mer. Det var ikke lengre i din makt. Det skriket var den eneste gangen du "mistet fatningen". Jeg kan enda høre det skriket. Det skjærer gjennom marg og bein. Det setter meg ut. Tårene kommer. Jeg settes tilbake til den dagen. Til akkurat den dagen, dagen da du ikke på egenhånd klarte å reise deg. Tilbake til dagen der du senket garden, lot naturen gå din gang og lot oss ta over.

Du elsket å leve. Du elsket livet.

Jeg beundrer din måte å forlate denne verden på. Jeg kan ikke forstå hvordan du så stille og rolig bare forsvant for oss litt mer for hver dag som gikk. Du bare sov lengre og lengre. Og når du var våken, var du så glad. Så opptatt av om vi hadde det bra. Du snakket, lo, vitset og nøt at vi var rundt deg. Så sovnet du igjen, med et smil om munnet. Så tilfreds. Hvem er vel tilfreds i en slik stund? Jeg hadde hatt full forståelse for om du hadde hylt høyt hele dagen, om du hadde kastet ting, kjeftet og nektet. Men da som alltid ellers var du nok opptatt av at vi skulle ha det best mulig. Og når vi hadde det bra, da hadde du ro i hjertet. 

 

Så altfor tidlig måtte du videre. 

 

Mitt kaos og tankesurr om dagen handler nok om min egen dødelighet. Om min egen redsel for døden. Døden. Redsel. Men der som alle andre steder i livet, kjære mamma, er du mitt forbilde. Når det er min tur til å forlate denne verden, håper jeg at det blir med samme ro som du hadde. At jeg er like fattet og trygg som deg, når jeg takker for meg.

Jeg har fått tak i enden av tråden og begynt å nøste. 

 

<3 MAMMA <3

 

 

Alt til sin tid..

Dette ble et langt innlegg skrevet over flere dager. Jeg vil ikke ved dette innlegget dømme noen. Det jeg skriver her er min opplevelse av vår situasjon. Det er forsøk på å forklare hvordan mine tanker rundt mammas uhelbredelige sykdom har endret seg ved å få følge henne så tett som jeg gjorde. Jeg har all respekt og forståelse for at andre gjør sine valg og har sine meninger rundt akkurat dette. 

Den 9.august var det ett år siden mammas reise var ved veis ende. Hun hadde levd livet til det fulle og gjort alt som stod i hennes makt for å være her med sine kjære så lenge som mulig. Men den 9.august klokken 02.08 var mamma kommet til siste stoppested. Mamma gikk av og igjen satt vi. Igjen satt vi. Voksne, men allikevel så bittesmå. Så alene uten grunnmuren vår. Uten vår kjære mamma som satt oss foran, som forgudet oss for den vi var. Som godtok oss, forstod oss og som var stolt av oss fordi vi var til.  Alene begynte vi 10.august, uten dette trygge holdepunktet. Uten en mamma å ringe, uten den gode klemmen, uten denne kjærlige mammaen som så ofte som mulig fortalte oss at vi var gode nok, at vi betydde noe og at hun var så uendelig glad i oss. Jeg har mange ganger i løpet av dette året blitt slått i bakken av hvor alene jeg føler meg uten mamma. 

Fredag 19.august er det ett år siden jeg gikk rastløst rundt i Birkenes kirke. Mine søsken hadde satt seg på benkene nærmest kisten. Den hvite kisten, med kjærlig valgte blomster. Kisten. Jeg orket ikke sette meg. Jeg orket ikke være så nærme mamma uten å kunne se henne, snakke med henne og gi henne en klem. Jeg prøvde å sette meg noen få ganger, men jeg gikk fort ut igjen. Jeg ble kvalm. Jeg ville hyle, skrike, rive ned alt, be folk gå hjem. Jeg ville ha mamma tilbake. Jeg ville tilbake til dagene der mamma smilte og lo. Tilbake til de tørre vitsene, de gode klemmene, det herlige smilet. Husker at når jeg lukket øynene kunne jeg se mamma for meg, høre den gode stemmen og kjente tryggheten hun alltid ga. Kirkeklokkene slo, jeg måtte inn. Det var som jeg satte på autopilot, dagen måtte gjennomføres. En dag mamma verdig. 

Ikke lenge etter mamma fikk diagnosen tykktarmskreft med spredning husker jeg at en tanke slo meg. En tanke. En stygg tanke. En tanke som jeg ikke er stolt av. Men tanken kom. Og den dukket opp innimellom. Jeg tenkte flere ganger at når det nærmet seg slutten for mamma. Når tiden som "frisk" var brukt opp, så hadde det vært godt om det kom en telefon om at det hadde vært en trafikkulykke der mamma var involvert og livet stod dessverre ikke til å redde. En lett utvei. En ende på det som ville ta oss på sengen. Men som ville spare oss for mye vondt, tenkte jeg. Jeg begynte å lese om legemiddelassistert selvdrap. Aktiv dødshjelp. Muligheten for å avslutte livet når en selv ønsker det. Og innimellom i løpet av disse tre årene lurte jeg på hvordan jeg skulle legge frem dette som en mulighet for mamma. Jeg lurte på hvordan jeg skulle ta det opp som et tema. Jeg klarte ikke å se for meg hvordan jeg skulle klare å følge mamma den siste tiden. Kunne ikke forestille meg at jeg kom til å klare å se mamma ha så vondt. Orket ikke tanken på å se redselen i mammas øyne og å ikke kunne gjøre noe for å endre utfallet. 

En kveld i mars 2015 ringte telefonen, mamma hadde blitt veldig dårlig og var på vei i full fart i ambulanse til sykehuset i Arendal. De mistenkte hjerteinfarkt. For all del ikke misforstå meg, jeg har aldri på noe tidspunkt ønsket mamma dø. Jeg ble selvfølgelig veldig redd før vi visste at mamma var stabil, men samtidig kom tanken snikende. Mamma hadde vært 7 måneder uten behandling. Jeg visste det nærmet seg slutten. Og tenkte, det er nok nå. Vi hadde fått to og et halvt fantastiske år. Kanskje det var best om det sluttet nå. 

Takk og lov kom mamma seg. Vi kunne igjen senke skuldrene og nyte dagene vi hadde sammen. En deilig familietur til Danmark , late dager i sofaen, middager sammen, tid sammen. Sakte, men sikkert kom det stadig flere tegn på at kroppen til mamma ikke orket mer. Kreften hadde fått overtaket og ga mamma og oss tydelige signaler på at dette faktisk ikke var mulig å bekjempe. Håpet om at legene hadde tatt feil, håpet om at et mirakel skulle skje og håpet om at mamma en dag skulle bli frisk på tross av legenes tydelige beskjeder om det motsatte, begynte å slippe taket. Jeg var i alle tre årene realist og visste at legene gjorde alt de kunne for mamma, men håpet om at noe utenfor vår makt kunne ordne dette var allikevel tilstede nå og da.

Mamma måtte tilslutt legges inn på sykehuset. Smertene var store, formen var dårlig, kreftene ikke tilstede og øyne og hud hadde over kort tid fått et gulskjær. Mamma ville aldeles ikke inn på sykehuset for hun var livredd for at hennes eneste vei ut derfra var i en likbil. Kort tid etter hun ble innlagt var vi alle samlet til samtale med legen og vi fikk alle den endelige grusomme beskjeden. Kreften var nå kommet så langt at det var snakk om uker, kanskje måneder til mamma ikke var blant oss lengre. Legen kunne informere oss om at smertene kunne håndteres med smertestillende og at mamma sakte og rolig kom til nærme seg døden. Min frykt for det ukjente, min frykt for mammas redsel, min frykt for å se mamma måtte forlate denne verden fikk alt i meg til å vrenge seg og jeg tok enda en gang avstand og uttalte høyt og tydelig at jeg ikke kunne love å være delaktig i mammas siste tid. 

Mamma kom hjem, vi var innom på besøk ofte. Jeg observerte, nærmet meg. Jeg så mamma, så redselen. Jeg så hvordan mamma elsket livet, men hvordan hennes øyne signaliserte at hun hadde forsonet seg med at hun snart var ved veis ende. For hvert møte med mamma ble det mer og mer tydelig for meg at min plass var der den alltid hadde vært, ved hennes side. Min plass var ikke alene med min frykt og redsel. Jeg hadde som sykepleier møtt døden før, så den var ikke ukjent for meg. Og mamma var jo den mammaen hun alltid hadde vært. Det som var nytt nå var at det var mamma som skulle følges denne veien. Og når jeg en kveld satt hjemme hos mamma og vred hjernen for løsninger på hennes uutholdelige kvalme, stod alt klart for meg. Det er din tid nå, dette kan du. Du trenger ikke være redd. Det er ikke ukjent. Det er bare døden. Det er mammaen din som du har hatt ved din side siden du ble født. Morgenen etter var all min redsel borte. Kroppen min var rolig, jeg hadde funnet min plass for tiden vi hadde foran oss. Jeg handlet som sykepleier, storesøster og datter. En viss form for autopilot ble nok slått på, men det var nok nødvendig for å klare å stå i en så ekstrem situasjon.

Tankene som før hadde kommet om aktiv dødshjelp og om at en plutselig ulykke skulle inntreffe, slo meg aldri disse syv dagene. Det var først mange måneder etter begravelsen jeg ble klar over det jeg nå prøver å formidle. 

Lørdag morgen den 1.august 2015 fikk jeg ordnet det slik at mamma fikk lagt inn en nål i låret som jeg og etterhvert mine søsken kunne gi medisiner i. Jeg husket fra tidligere og hadde lest natten før om et medikament som ble brukt mot kvalme med langtkommen kreft. Etter å ha snakket med lindrende, hjemmesykepleien, lindrende, hjemmesykepleien, hjemmesykepleien og til slutt mamma ble denne nålen i låret lagt inn og jeg kunne begynne å gi mamma dette preparatet. Det tok ikke lange tiden før brekningene begynte å avta. Jeg observerte. Mamma kunne snakke lange setninger, hun kunne begynne å sette seg litt opp i sengen. En ny dose. Det gikk timer uten brekninger. Jeg sa ingenting, bare observerte. Nøt at mamma kunne snakke, le, vitse og snu seg i sengen uten å brekke seg ustanselig. Jeg ga medikamentet som forordnet. Søndagen kom. Mamma hadde mer glød i ansiktet. Hun drakk mer, vi koste oss sammen. Og først litt utpå søndagen turte jeg å nevne for mamma at kvalmen så ut til å være borte. Mamma var også sykepleier og har fulgt pasienter på den siste reisen. Både hun og jeg visste når nålen ble lagt inn at dette er noe som gjøres når slutten er veldig nær. Men på søndag smilte mamma. Hun brakk seg ikke, hun hadde fått tilbake glimtet i øyet. Hun snakket og lo. Og i endel timer den søndagen tillot jeg meg selv å tro at dette var nok det som skulle til, nå blir mamma frisk. Jeg trengte denne dagen, de timene på å fordøye det jeg egentlig visste. Jeg trengte en deilig søndag på å ta innover meg det som slo mot meg når jeg våknet mandag morgen. Jeg hadde tidligere hørt og lest om at mennesker som skal dø kan få en opptur før det går så går kjapt nedover. Jeg hadde ikke selv erfart det, men mandag morgen ble det klinkende klart for meg at jeg nå skulle oppleve det på nært hold. Mamma fikk medisiner som forordnet. På mandagen var hun ute på sofaen, hadde besøk av gode venner. Hun hadde ønske om forskjellige typer drikke og matvarer og de stod foran henne nesten før hun hadde sagt det ferdig. Mine brødre slang seg i bilen så fort mamma kom på at noe kunne ha smakt. Matlysten hennes hadde vært elendig de siste ukene og uansett hva de prøvde å tilby bød det bare i mot.

Men nå, nå fristet noe. Mamma nevnte at det kunne smake med gelé, og før en fikk sukk for seg så sto det alle typer gele til avkjøling i kjøleskapet. Plutselig kjente jeg det luktet vafler i huset og når jeg spurte om hvem som skulle ha, så var det mamma som hadde nevnt at kanskje det hadde vært godt. Tror mamma fikk i seg ett hjerte av den vaffelen, men det er den mest nødvendige vaffelen som noen gang har blitt stekt. Mandagen var nydelig og tirsdagen likedan. Vi lo, koste oss, mamma var på sofaen og kunne ta imot besøk av folk som betydde mye for henne. Jeg fikk tid til å fordøye at dette var den beskrevne oppturen og jeg fikk tid til å forklare mine søsken og andre rundt oss at disse herlige dagene nok dessverre kom til å ta slutt. Men vi nøt de. Mamma på sitt beste. Men redselen for når de kom til å være over ble større for hver time som gikk. Onsdag i sekstiden ønsket mamma hjelp til å komme tilbake i sengen. Hun reiste seg med en på hver side og i det hun skulle ta første skritt sa hun: nei.. nå skjønner jeg ikke hvor jeg er... Oppturen var over. 

Fra denne kvelden sov mamma mer og mer. Hun var våken i korte perioder. Noe urolig når hun våknet etter å ha sovet i mange timer. Siste gangen mamma var oppe på beina var fredag i 16-tiden, hun måtte opp på do. Jeg snakket med lindrende og fikk økt dosene på ulike medikamenter. Mamma var igjen rolig, hadde lite smerter og kvalmen var borte. Vi fikk igjen dyrebar tid sammen, vi byttet på å sitte hos henne. Fuktet munnen, smurte kroppen, snudde, flyttet puter. Holdt i hånda. Vår mamma lå der, så stille, så fredelig og så rolig. Slik at vi kunne gjøre det som stod i vår makt for å gi henne en verdig siste tid. Og mamma, du var et prakteksemplar. Til og med på ditt siste gjorde du det som var best for oss. Du var så trygg og beholdt roen slik at vi kunne få ha denne tiden sammen og oppfylle ønske ditt om å dø hjemme.

For hver time som gikk hadde vi mindre og mindre lyst til å vekke deg, i redsel for at det ikke gikk. Natt til lørdag var siste gang vi hadde kontakt med deg. Vi stelte deg for natten og sov 5 stykker på sofaen og madrasser i stuen rett ved rommet du lå på. Lørdag morgen klokken 10 hadde jeg mannet meg opp til morgenstellet. Det var som jeg fryktet ikke mulig å få kontakt med deg. Ingen kontakt. Du pustet. Hjertet ditt slo. Men ingen respons. Da vi skulle snu deg, så jeg noe jeg trodde var merker etter klumpete puter. Da jeg nevnte for mammas forlovede at vi trengte flere puter for å legge mamma godt til rette, kjørte han rett avgårde for å ordne dette. Da han kom tilbake skulle vi virkelig rigge mamma slik at hun lå som en dronning. Og det jeg hadde sett da klokken ti, som jeg valgte å tolke som avtrykk av puter var nå helt tydelig. Mammas bein var blitt marmorerte, det er et tegn som inntreffer inntil 24 timer før man dør. Jeg observerte. Vi fikk lagt mamma godt i sengen. Fuktet munnen, smurt utsatte punkter og gitt medisiner. Jeg ringte hjemmesykepleien for å informere om at mamma hadde marmoreringer på beina og at jeg ville at de skulle komme for å konstatere dette og legge inn ny nål i låret, da denne skulle byttes etter 7 dager. Hjemmesykepleien kunne bekrefte mine observasjoner. Og igjen fikk jeg tid til å fordøye. Først for meg selv og så kunne jeg fortelle mine søsken at mamma hadde disse marmoreringene, jeg kunne forklare hva det var, hva det betydde og vise og forklare de som ønsket det. Vi fikk tid. Verdifull tid for oss selv og sammen. 

Hadde vi fått denne uventede beskjeden jeg innimellom håpet på, at mamma hadde omkommet i en ulykke, hadde vi ikke fått tiden sammen. Vi hadde ikke fått muligheten til å gradvis ta innover oss hva som faktisk var i ferd med å skje. Det var ubeskrivelig vondt, men samtidig så naturlig og riktig. Hadde mamma ønsket selv å bestemme når hun avsluttet livet, hadde jeg selvfølgelig respektert dette. Men i etterkant ser jeg at det var mer min redsel for det ukjente som gjorde at disse tankene kom. Min redsel for å se mamma svinne bort. Min redsel for å se mamma dø, fikk tankene om aktiv dødshjelp og uventede ulykker til å komme. Og måneder etter begravelsen kom jeg plutselig til å tenke på disse tankene igjen og hvor fraværende de var de siste syv dagene av mammas liv. Når døden var eneste alternativ ville jeg ikke vært disse syv dagene foruten. Det ble en naturlig avslutning. Så vond, men så ekte. Så absurd, men så nær.  Vi gjorde dette sammen, som alle andre utfordringer livet vårt sammen har bydd på. Alle hadde sin plass. Alle var viktige og gjorde sin del i denne siste reisen sammen.  

I morgen, den 19.august, er sirkelen "sluttet". Det er ett år siden vi stod rundt graven din. Det er ett år siden Vilde på da tre og ett halvt år vinket når kisten din ble firt halvveis ned. Det er ett år siden dagen jeg ikke håpte skulle komme før om minst førti år. Tenk at vi kunne hatt deg her i førti år til. Men det nytter ikke tenke så mye på det, da blir jeg bare lei meg. Savnet etter deg er ubeskrivelig og tankene om hva vi skulle fått fremover gjør vondt. Tanken om alle de gode årene vi kunne hatt. Alle opplevelsene vi kunne fått,  alt vi kunne ha gjort. Alt det gode du hadde foran deg som du så inderlig fortjente. Se barna dine vokse opp til å bli flotte individer, se barnebarn i fleng og etterhvert oldebarn vokse til. Tankene om at du fremover egentlig skulle gjøre det du elsket, være med dine, nyte livet og høste fruktene av det du hadde sådd, de tankene er vonde. Og når jeg tenker de tankene for lenge triller tårene. For du, kjære mamma, fortjente så veldig det som lå foran deg, men som du av en eller annen grunn ikke skulle få. 

Takk kjære mamma for alle verdier du har gitt meg. Takk for at du gav meg rom og tid til å tilslutt finne ut at det var ved siden av deg som var plassen min den siste tiden din. Takk for at du har visst meg hva det betyr å være mamma.

Jeg er sliten nå. Men jeg kommer meg igjen. Det var slik du gjorde det. Takk for alt du har lært meg. 

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

 

Det riktige valget...

Da var jeg igang igjen. Jeg må fortsette på innlegget fra i går. Forhåpentligvis så klarer jeg i løpet av ikke altfor lang tid å skrive flere innlegg. De ligger halvklare i hodet, jeg tar de frem i tankene innimellom, men dytter de fort tilbake i skuffen merket: "Blogginnlegg in progress". Alt til sin tid, det er noe med det. Jeg er ikke klar for alle tankene som dukker opp. Alt til sin tid.

Jeg må hente opp igjen tråden fra i går. Mamma var uhelbredelig syk, jeg tok et valg om at jeg ikke maktet å følge mamma til behandlinger og undersøkelser. Jeg tok valget om å være datter, ikke sykepleier. Gjennom livet meg og mamma har hatt sammen, har jeg sett mamma redd altfor mange ganger. Og jeg orket ikke dette enda en gang. Jeg orket ikke å se mamma fylt av en redsel jeg ikke kunne gjøre noe som helst med.  

Etter mamma fikk diagnosen og behandlingen var i gang, gikk livet på en merkelig måte tilbake til "normalen". Vi gjorde alt vi gjorde før, om ikke enda mer. Vi hadde vel alle fått øynene opp for at livet er her og nå og at ingen hadde noen garanti for morgendagen.  Jeg satte så pris på det. På tiden. Mamma hadde tid. Ingen visst hvor mye tid hun hadde. Men hun hadde ikke dårlig tid av den grunn. Aldri. 

Mamma ble innlagt på sykehuset 8. juli 2015. Hun hadde vært dårlig lenge, men ville ikke til legen, langt mindre inn på sykehuset. Mamma skjønte nok at det nærmet seg slutten og jeg forstår godt at hun ikke ønsket å dra inn på sykehuset for å få det bekreftet. Men inn måtte hun tilslutt, crpen var skyhøy, hud og øyne begynte å bli gule og formen var dårlig. 

Innlosjert på sykehuset. Mamma fikk diverse antibiotika, crpen går noe ned, mamma mener formen kanskje er litt bedre? Var dette bare ønsketenkning fra mamma? Jeg ønsket det i hvert fall. Jeg hadde igjen "første" møte med mamma på sykehuset. Og sykepleieren i meg så det.... de gule øynene, den gule huden, kiloene som hadde rast av, det litt dratte ansiktet, holdningen om tilsier at mamma har sterke smerter. Jeg må koble av, ikke sykepleier. Orker ikke. Jeg ser det, men jeg vil ikke se det. Vær så snill. La det jeg ser være feil. Så møtes blikkene våre, mamma smiler tappert. Men jeg ser det, hun viser meg det. Det er slutt snart. Blikkene enes. Vi blir enige om at vi kan fortsette som før. 

Dagene går og det kommer ikke gode nyheter. Legen har i samråd med mamma ordnet det slik at vi alle skal være tilstede på en felles samtale. Mamma ønsket ikke å være med, jeg skjønner godt at hun ikke maktet det. Den 14.juli klokken 12 står vi fjorten stykker samlet på mammas rom, kontaktsykepleieren henter oss og viser oss vei til et rom med plass til alle. Jeg tar med meg en kopp kaffe, som jeg desperat prøver å gjemme meg bak. Legen kommer, hilser på de han ikke har hilst på før. Alle setter seg, det blir stille. Helt stille. Så tar legen ordet, han er rolig. Velger sine ord med omhu. Men uansett hvor pene ord han velger så er budskapet like vondt. Det er dessverre ikke mer vi kan gjøre. Det finnes ikke så mange pene måter å si det på. Det var snakk om uker, kanskje måneder. Både vi og legen visste at mamma ønsket å dra hjem, derfor ble det naturlig å snakke litt om forventninger til dette. Alt vrengte seg i meg, kaffekoppen jeg hadde tatt med meg var alt for liten, jeg klarte aldeles ikke å gjemme meg bak den. Jeg kjente da som jeg hadde gjort tidligere at jeg ikke klarte å forholde meg til dette. Mamma skulle hjem for å dø. Dø. Jeg tok til ordet og sa: "Jeg kan ikke love at jeg kan bidra i stellet av mamma hjemme. Jeg skal jobbe som sykepleier forhåpentligvis resten av livet mitt, så det å skulle se mamma ligge der... jeg klarer det ikke." Jeg orket ikke tanken på å se mamma så hjelpeløs og redd. Jeg maktet det ikke.

Torsdag kveld den 30.juli sitter vi nesten alle hjemme hos mamma. Hun orker ingenting. Hun brekker seg og brekker seg. Og hvis hun endelig har fått en pause og vurderer å snakke, så begynner hun igjen. Mamma er redd. Magen er stinn. Hun har vondt og hun er så uendelig kvalm. Og der sitter vi. Uten å kunne gjøre noen ting. Hjemmesykepleien er innom slik de skal, men mamma har det allikevel fryktelig. Det er uverdig. 

Så kommer det som lyn fra klar himmel. Nå må du ta deg sammen. Dere kan gjøre en forskjell. Du er sykepleier. Du har vært på Lindrende enhet i praksis. Du har fulgt kreftpasienter til siste stopp. Du kan dette. Du vet hva som skal gjøres. Dagen etter flyttet jeg hjem til mamma. Det var ikke lengre naturlig å holde avstand til sykdommen. Kreften hadde nå kommet så langt at det var en helt naturlig del. Jeg ringte Lindrende, for å høre om mamma kunne få lagt inn en nål i låret slik at vi kunne gi henne kvalmestillende, smertestillende og beroligende i den. Jeg fikk klarert alt dette med Lindrende, ringte hjemmesykepleien og forklarte at slik skulle det være og at jeg skulle ringe de opp igjen når jeg hadde snakket med mamma. Mamma hadde hele tiden vært tilbakeholden med medisiner og hadde den siste tiden hatt behov for å dobbelsjekke med meg om jeg også trodde det hun tenkte var lurt. Så når alt var klarert gikk jeg inn til mamma og fortalte at jeg trodde jeg hadde løsningen på kvalmen hennes. At det ville være lurt å legge inn en nål i låret, slik at vi kunne gi medisiner der. Ingen av oss sa noe, men vi visste så inderlig godt begge to at en slik nål legges inn kort tid før man dør. Kunnskapen meg og mamma hadde tilegnet oss da vi gikk sykepleien sammen fikk nå en spesiell betydning. Mamma syntes det var en god ide. Og etter denne samtalen var min mening det mamma lente seg på. Hun spurte meg om jeg syntes det var lurt og hvis jeg sa ja, så var det det. 

Hadde jeg ikke tatt valget om å holde avstand til sykdommen den dagen i 2012, hadde jeg aldri maktet å følge deg hele veien. Jeg hadde aldri maktet den siste uken så tett på deg. Jeg hadde aldri maktet å samtale med Lindrende og kjempe med hjemmesykepleien. Jeg hadde aldri maktet å lære opp mine søsken i hvordan observere om du trengte mer medisiner, for å så gi det. Jeg hadde aldri maktet så lite søvn. Jeg hadde aldri maktet å holde meg så fattet i en absurd situasjon der jeg aller mest hadde lyst til å knuse, hyle, være bitteliten uten ansvar. Jeg hadde aldri maktet å sitte ved fotenden din og høre ditt siste åndedrag. Jeg hadde aldri maktet å se mine søskens bunnløse fortvilelse og deres såre gråt da du reiste. Jeg hadde ikke maktet å lukke øynene dine. Jeg hadde ikke maktet det. Jeg hadde ikke maktet å finne frem klær til din siste reise. Jeg hadde ikke maktet å gå igjennom for mine søsken hvordan man steller et menneske for siste gang og hva man kan forvente. Jeg hadde ikke maktet å være ansvarlig for å stelle deg, kle deg og gjøre deg klar. Jeg hadde ikke maktet. Jeg hadde ikke maktet å følge Vilde inn til verdens beste Besta den søndags morgenen. Du var så vakker der du lå, så fredelig med et smil om munnen. Jeg hadde ikke maktet å se henne stryke deg over kinnet, gi deg en klem, tegne en tegning og legge oppi kisten din. Jeg hadde ikke maktet å se lokket bli lagt på kisten, skruene skrudd igjen og at mine flotte brødre, dine stolte sønner bar deg opp og inn i bilen som etter dette kjørte sakte avsted med deg.

Kjære Mamma, vi fikk ha deg hjemme til ditt siste åndedrag. Du fikk være blant dine kjære. Det var de du kjente og stolte på som stelte deg og du var der du trivdes best. Du var der vi ønsket å ha deg. Mamma, jeg håper du skjønner valget jeg tok, valget om å gjemme meg på do. Valget om å ikke følge deg til undersøkelser og behandling. Jeg orket ikke se deg så redd. Jeg maktet ikke. Jeg ladet opp i tre år til den siste reisen din. Og på slutten fikk vi en felles forståelse av at jeg var klar for å overta roret. Jeg hadde ikke maktet det, hvis jeg i tre år skulle vært så nær din største frykt. 

Og hadde jeg ikke maktet å være så delaktig som jeg var den siste uken, så hadde jeg hatet meg selv resten av livet. Jeg maktet å være med på det vondeste jeg noen gang har opplevd, samtidig som det var noe av det vakreste jeg har vært med på. Det å være så tilstede i mammas siste tid, være så sikker på at mamma var trygg, smertefri og at hun følte seg elsket. 

Du gav oss alt.

"Fra vi ble født til nå har du båret oss, nå er det vår tur til å bære deg".

 

<3 MAMMA <3

 

Det riktige valget?

Jeg vet ikke helt grunnen til at jeg setter meg med pcèn i dag, men jeg har en uro i kroppen. Kanskje jeg ved å sette meg ned, ta meg tid til å tenke, kan få sortert litt og at jeg finner litt ro igjen. Uttrykket dagene bare flyr, er mye brukt av mange. Inkludert meg selv. I det siste har dagene bare flydd avgårde. Jeg har selv fylt dem med innhold. Jeg har fylt dagene så fulle at jeg ikke har hatt tid og rom for tanker og følelser. Jeg orker ikke tenke, føle og kjenne på hva det gjør med meg.

Men nå som alltid, kommer jeg til et punkt. Et punkt der jeg ikke orker fulle dager. Tankene og følelsene må opp og frem. Det er en hårfin balanse. En balanse mellom for lite og for mye tid til tanker og følelser i hverdagen. Jeg må tenke, jeg må føle. 

Det er snart ett år siden mamma døde. Og som jeg skrev sist. For ett år siden var vi inne i mammas siste del av reisen. Tankene og minnene som kommer opp nå er vonde. Selvfølgelig hadde vi mye godt sammen i mammas siste uker, men hele tiden og i alt man gjorde så kom tankene om når. Når. Når er det mamma skal forlate oss. Hvor mange flere av disse kveldene får vi sammen? Hvor mange flere ganger kan jeg si god natt til mamma? Når? Når blir vi vitne til at det kjæreste vi har trekker pusten for siste gang? Ukene vi hadde samme etter mamma ble skrevet ut fra sykehuset siste gang var fantastiske. Men også ubeskrivelig vonde. 

Jeg vil ta dere med helt tilbake til begynnelsen. Jeg fikk tre og et halvt år sammen med mamma før nr. 2 kom til verden. Og som mange av dere vet, kom de som perler på en snor etter dette. I en alder av 9 år, hadde jeg åtte småsøsken og en mamma. Etter jeg selv fikk barn, har jeg mange ganger lurt på hvordan dette gikk. Og jeg har nok i de senere årene innsett at jeg har hatt en ganske stor rolle i Ravnevand-hverdagen. En rolle jeg aldri ville vært foruten. Men denne rollene og vår noe spesielle hverdag og utfordringer gjør nok denne prosessen tøffere for meg.

En gang i uken går jeg til samtaler, noe jeg setter veldig høyt.  Jeg får sortert og satt ting litt på spissen av noen som ser det utenfra. Jeg var eldst av ni. Mamma var alene med oss, jeg hadde mye mer ansvar enn andre på min alder. Hun går så langt som å kalle meg og mamma for partnere. Vi var sammen om det. Jeg var en minimamma. Mamma delte sine bekymringer og gleder med meg og jeg mitt med henne. Hun forstod meg og jeg forstod henne. Vi levde i det sammen, det var vår historie. Jeg trengte ikke forklare noe, hun hadde hele tiden vært der og visste hva jeg mente. Jeg så mammas gleder, frustrasjoner, nederlag, frustrasjoner, nederlag, gleder... Og husker fra jeg var veldig liten at alt jeg ønsket var at mamma skulle ha det bra. Hun gjorde sitt beste, hun så oss, ga oss kjærlighet og fikk oss til å føle oss betydningsfulle. For hvert nederlag hun fikk skjønte jeg ikke hvorfor folk ikke bare kunne hjelpe mamma. Hun hadde nok å stå i hjemme om hun ikke skulle bruke ukesvis på søknader, anker og klager til kommunen for å få en vaskemaskin. Hvorfor kunne ikke de som hadde noe med det forstå at mamma ikke hadde behov for å bruke sin energi på dette. Hun hadde mer en nok med oss. Og jeg kjenner inni meg nå hvordan hjertet hamrer og sinnet koker. Hvorfor kunne dere ikke bare hjelpe...

Veien var lang og humpete. Men alle hadde vi humpet oss til en plass vi likte. Livet var fint. Men så, som lyn fra klar himmel, kommer beskjeden. Mamma var uhelbredelig kreftsyk og ville kun motta livsforlengende behandling. Hæ, hva sa du? Har ikke mamma hatt nok i livet? Har ikke livet gitt oss nok av dårlige kort? Kunne ikke mamma få lov til å nyte tiden fremover, høste fruktene av det hun hadde sådd. Lene seg tilbake og bare ta imot og gi det hun hadde? Mamma, syk? Uhelbredelig? 

Første gang jeg så mamma etter hun fikk beskjeden, så jeg redselen i øynene hennes. Den redselen jeg så mange ganger før hadde sett. Vi sa ingenting, tårene bare fosset. Vi var begge sykepleiere og hadde fulgt kreftpasienter i alle aldere på deres reise. Blikkene oss imellom sa mer enn ord kunne si. 

Jeg trodde tiden var kommet for at vi skulle nyte livet.  At vi sammen skulle bare være..leve, le.. Den dagen kjente jeg at hvis jeg skal komme meg igjennom dette, hvis jeg skal klare å fordøye det faktum at mamma var uhelbredelig syk uten å selv gå under, måtte jeg ta avstand. Jeg visste at jeg ikke orket å følge mamma til timer på sykehuset og gang på gang se mammas redsel. Jeg orket ikke å igjen være tilskuer til at mamma ble utsatt for noe jeg ikke kunne gjøre noe med. 

Jeg husker en av de første undersøkelsene mamma skulle til, jeg visste at hun gjerne ville ha meg med. Men jeg orket ikke. Jeg hadde mest lyst til å rive ned hele sykehuset, hyle og skrike. Og jeg hadde ikke mot nok til å si til mamma at jeg ikke maktet å følge henne. Jeg klarte ikke tanken på å se mamma så redd. Så jeg gjemte meg på do, jeg gjemte meg så lenge at jeg var helt sikker på at hun hadde blitt hentet til undersøkelsen før jeg kom tilbake. 

Mamma, jeg kunne ikke fikse dette. Og jeg maktet ikke å skulle se deg så redd. Jeg kunne ha trøstet deg, men det faktum at du var uhelbredelig syk kunne jeg ikke gjøre noe med. Mulig jeg var feig. Men om jeg ikke hadde tatt det valget den dagen, om jeg ikke hadde tatt det valget om at jeg ikke maktet å følge deg til undersøkelse og behandlinger, om jeg ikke hadde lyttet til kroppen og fulgt det den sa, om jeg ikke hadde tatt avstand til din sykdom, om jeg ikke hadde tatt det valget om å være din datter og blokkere ut alt som hadde med sykdom og sykepleierfaget å gjøre, hadde jeg aldri stått så stødig som jeg gjorde dine siste uker. Det valget jeg tok ga meg mulighet til å være, ta dagene som de kom og nyte tiden sammen med deg. Jeg visste hele tiden at du var uhelbredelig syk, men jeg kunne med mitt bevisste valg om avstand til sykdommen, være der for deg slik jeg ønsket.

Og så var det stopp for denne gang. Jeg har mer jeg vil fortelle, om ikke lenge vil jeg prøve å skrive et innlegg om mammas siste uker. Men nå er jeg tom for ord og har funnet litt av den roen jeg håpet på å finne. 

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

 

 

Dagen derpå...

Jeg må skrive litt igjen. Tiden går så fort. Og tiden siden sist har vært god. Det har vært uker der savn og glede har gått hånd i hånd. Det har vært gode dager. Dager der jeg har kjent på at hvis det er slik det går seg til, så er savnet til å leve med. Jeg fikk kjenne litt på hva folk sikkert mener når de sier: Man lærer seg å leve med det. Men en dag har lenge ligget i underbevisstheten. Jeg har gruet meg til 17.mai.

Det var en nydelig dag. Sola strålte om kapp med de søte små. Gleden og forventningene. Sjikkelakke, sjikkelakke hei, hei, hei... Korpsmusikken, is, flagg, fiskedam, festpyntede biler og mennesker. Ja vi elsker.

Det underliggende savnet gjorde sikten litt uklar og ga årets feiring er bittersøt smak.

Vi var samlet, men uten mamma. Ungene var så nydelige, men mamma var ikke der og fikk se de. Vi ropte Hipp, Hipp, Hurra, men ingen av stemmene var mammas. Vi møtte mange, klemte og sa: Gratulerer med dagen. Men ingen av klemmene var fra mamma. 

Hjemme gikk praten. Og som vanlig når vi samles, går naturlig praten til hva gjorde vi på denne tiden i fjor. Frem til nå har det vært koselige minner. Minner der mamma var "frisk" og nøt livet. 17.mai 2015, var en av de første dagene der mamma var preget av sykdommen. Hun strakk seg langt for å delta, for å være med de hun elsket så høyt. Mamma var sliten sist 17.mai.  Hun nøt livet, men begynte å kjenne på at det nærmet seg slutten. 

Det kjennes ut som om det er nå det begynner. Det er nå jeg skal ta fatt på å erkjenne. Jeg eksisterte, men jeg var ikke tilstede. Jeg handlet etter beste evne. Jeg tok inn inntrykkene. Men jeg lot de ligge. Inntrykkene og følelsene rundt at vi fulgte vår kjære mamma til siste åndedrag, de ligger enda. De er ikke fordøyd. Hadde jeg skulle tatt inn over meg hva vi faktisk var med på, hadde jeg ikke klart å fungere. Jeg hadde ikke klart å holde hodet kaldt. Hadde jeg skulle knyttet følelsene sammen med det som skjedde rundt oss og handlingene jeg gjorde hadde jeg klappet sammen. Mamma skulle ta siste del av reisen og da var det ikke tid for å legge seg ned. Jeg eksisterte, men var ikke tilstede.

Men alt ligger der. Og det ble så tydelig for meg på 17.mai, når vi snakket om hva vi gjorde i fjor. Minnene vi har hatt til nå har vært gode, men minnene fra 17.mai til 19.august er vonde. Brutale, ferske, rå og ufordøyde. Jeg skal ta fatt på de nå, jeg er klar. Knytte følelsene sammen med inntrykkene.

Kjære fine, gode, snille, vakre, omtenksomme mamma. Jeg må la meg selv kjenne på følelsene og inntrykkene fra dine siste måneder. Men ved å gjøre det, må jeg erkjenne og akseptere at du er og blir borte. Jeg vil ikke, men jeg må. For å komme videre og jeg vet at det er det du vil jeg skal. Men det sitter langt inne å skulle akseptere to små ord: ALDRI MER.

Aldri mer seg deg, høre deg, være med deg, klemme deg, holde deg i hånda, le med deg, gråte med deg. Aldri mer.... Aldri mer føle den ubetingede og ekte kjærligheten du ga, aldri mer se det gode varme smilet ditt. Aldri mer se hvor mye du strålte da de to små kom løpende mot Verdens beste Besta.

Jeg ser gravstøtten din, huset du bodde i er tomt, bilen din er solgt, det står "til minne om" på facebooken din og bankkontoen din er avsluttet. 

Aldri mer.

Jeg lukker øynene, kjenner klemmen fra deg og hører stemmen din:

" Det er på tide nå. Du kan ikke se meg mer. Men kjærligheten til deg er like sterk. Jeg smiler, ler, gråter. Jeg ser deg, hører deg. Og jeg stråler hver dag over dine to små, som ga meg så mye. Jeg er stolt av deg og av det du klarer. Nå vil jeg at du skal akseptere at jeg måtte dra fra dere så alt for tidlig. Jeg vil at du skal akseptere at jeg ikke lengre er synlig. Bær meg med deg i tankene og i hjertet. Du gav nok. Alt ble som det skulle. Jeg var ikke redd, jeg hadde ikke vondt, du gjorde det rette. Jeg var hjemme slik jeg ønsket. Der jeg var trygg og hadde de jeg elsket rundt meg. Du gjorde de riktige valgene. Jeg ser dere, jeg er stolt. Jeg har akseptert at jeg dro i forveien og at jeg nå følger dere uten at dere ser meg. Nå er det din tur. Glad i du <3 "

 

Uten at jeg hadde tenkt det har et innlegg blitt til, tårene fosser. Men som alltid, jeg finner en ro. 

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

 

 

Spøkelsene

Jeg gikk og gikk. Hver dag, hver uke, hver måned og hvert år. For her dag jeg gikk, strakk jeg meg litt lengre. Jeg godtok. Og for hver dag ble muren rundt meg høyere. Jeg smilte og jeg lo, samtidig som jeg lot meg selv ligge igjen. 

Jeg er nå på et punkt i livet der jeg må ta oppgjør med min fortid. Jeg må se det på nytt, jeg må erkjenne og jeg må faktisk innse at det var ikke alt som var så greit som jeg hver dag jobbet med å overbevise meg selv om at det var.

Vi var og vi er mange. En mamma og ni barn. Vi har aldri glidd inn i mengden. Jeg har ofte ønsket at vi kunne ha gjort det. At folk kunne ha godtatt oss på lik linje med andre. Men vi var dømt allerede før folk møtte oss. Et ønske om å bli sett og godtatt, avslått før man fikk muligheten. Jeg passet aldri inn. Svake glimt fra tidlig barndom og barneskole. Ikke god nok, mobbing og tanker om at jeg av en eller annen grunn ikke passet inn. Kvinesdal, Lindesnes og Alta. Hver gang trodde jeg at det var en ny mulighet for at jeg kanskje skulle bli akseptert. Hver gang håpet jeg like mye. Vær så snill. Lik meg. Se meg og lek med meg. Godta meg.

Jeg husker godt høsten i 1995 da vi endelig skulle pakke sammen sakene våre i Alta. Vi skulle til Sørlandet. Vi skulle tilbake dit mamma kom fra. Vi skulle til Birkeland. Begynne på nytt. Kanskje jeg nå kunne være som andre? Få venner og nyte dagene. Jeg håpte jeg, fantaserte og jeg gledet meg. 

Men tro du meg, den gleden og det håpet ble fort slukket. Jeg tror nok vi hadde vært like sjanseløse til aksept uansett hvor vi hadde flyttet. Men nå var det nå en gang Birkeland vi flyttet til. Og jeg kjenner hvordan det koker i meg. Jeg kjenner hvordan det sinnet jeg i åresvis har undertrykt bobler mot overflaten. Og sammen med dette sinnet kommer også den følelsen jeg som trettenåring visste alt om. Følelsen av å ikke passe inn, aldri være god nok. 

Hva ga dere rett til å dømme? Hva gjorde at dere så åpenlyst snakket bak min rygg? Helt bevisst ikke inviterte meg i bursdager og på jentekvelder? Når dere ble varme nok i trøya så slapp dere å baksnakke, da fortalte dere meg gledelig hvor stygg jeg var, hvor feit jeg var og hvor stygge mine klær var. Dere lo også godt når dere en dag kom på at dere kunne begynne å snakke om mine ekle søsken og min håpløse mamma. Det kokte, men jeg var dømt. Ingen vei utenom. Jeg godtok. Vi var vel ekle da, og ikke verdt like mye som alle andre. Og mamma var vel kanskje håpløs i andres øyne. Men jeg elsket mine søsken og jeg elsket mamma. Andre fikk si hva de ville. Jeg fikk bare godta. Ta imot. Noen forsøk på endring ble gjort, men barn som har bestemt seg for at andre barn ikke er godtatt, de er onde. Bare dytt meg, spark meg, spytt og slå. Det er greit. 

Hva visste dere? 

Hva ga dere rett til å ødelegge et annet barns hverdag?

Hvorfor?

Hva ga dere rett til å legge trusselbrev i sekken min? Hva ga dere rett til å stenge meg ute? Hvem ga dere rett til å daglig informere meg om hvor feit jeg var? Jeg var fullstendig klar over det selv. At vekta viste for mye. At jeg ikke så ut som andre på min alder. Jeg visste det veldig godt. Men hva visste du? Hodet mitt var fult av bekymringer som du nok kanskje ikke enda vet at et barn kan ha. Min energi var oppbrukt. Jeg maktet ikke gjøre noe med hvordan vekten økte og økte. Jeg godtok. Mobb meg så gjerne. Gi meg daglige påminnelser om hvor stygg og feit jeg er. Det er greit, for det er jo sant. Jeg kapitulerte. Døm meg så gjerne. Jeg kan ikke bli den dere vil at jeg skal være for å bli godtatt. Jeg har andre bekymringer. Hodet mitt er fult. 

Det eneste jeg så inderlig hadde et ønske om, var å bli godtatt. 

Hjemme var jeg godtatt. I øynene på dem som dere snakket så stygt om. I øynene til mamma og mine søsken fant jeg heldigvis det andre ikke ga. I øynene på dem som dere daglig kritiserte, i øynene til dem som dere så iherdig jobbet med å sverte. I disse øynene var jeg god nok. 

Jeg har hatt noen venner. Og dere vet hvem dere er. Dette lille holdepunktet. Dette lille beviset på min eksistens som noe annet enn storesøster, minimamma og datter. 

Ordene fra dere forårsaket smerte. Jeg måtte stenge av, bygge en mur og godta. Akseptere at andre tråkket på meg. Hadde jeg ikke aksepterte det på dette tidspunktet ville jeg ha måtte bukke under for mobbernes press. Men det såret, satte dype spor, stjal av min energi og tok vekk endel av min tiltro til verden.

Jeg forventer ingen unnskyldninger, pakker på døren eller klapp på skuldra. Men jeg har et ønske om at dere kan gå litt i dere selv og bli bevisst deres handling. Jeg har også et ønske om at alle voksne kan bli bevisst hvordan de omtaler andre i nærheten av sine egne barn. Dere som mobbet meg og mine. Dere som visste hvem vi var, allerede før vi kom til Birkeland. Dere som så tydelig hadde en mening om hva vi var verdt og ikke. Hvor fikk dere disse meningene fra? Hvor fikk du gutt på 8 og 12 år og du jente på 14 år disse meningene om hvor utilstrekkelig mamma var og hvor fælt vi måtte ha det hjemme siden vi var så mange? 

Som sagt jeg forventer ingen unnskyldninger, men vær så snill. Gå i dere selv. 

Jeg har begynt på veien mot egen aksept. 

 

<3 MAMMA <3

Kjære alle

Kjære alle dere som jevnlig titter innom Suuupermamma i håp om at det er kommet noen nye ord. Kanskje dere håper at det ligger noen ord om hvordan vi har det nå? Kanskje lurer dere på hvordan livene våre er nå, snart ni måneder etter mamma sovnet fredfullt inn. 

Jeg kan bare snakke for meg selv. Og jeg skulle gjort det for lenge siden. Fra vi startet Suuupermamma og frem til desember 2015, brukte jeg nettopp tiden foran pcen til å rydde tankene. Jeg brukte tiden alene, til å tenke, sortere inntrykk, tenke, forberede og formulere det slik at jeg kjente det igjen når jeg senere leste over og trykket "publiser". 

Om ikke mange dagene står det 1.mai på kalenderen. 1.mai... Hvor ble tiden av? 

Så lenge jeg har levd har jeg vært fikseren. Jeg har ordnet opp, planlagt, hjulpet. Hatt roller som har definert hvem jeg er. Når mamma sovnet inn, forsvant den viktigst personen i livet mitt, MAMMA. Min mamma, gikk bort. Meg som person går inn i rollen fikseren, jeg planlegger og ordner. Og tror nok at jeg samtidig anerkjenner mine følelser i situasjonene. Tiden går, og innimellom føler jeg egentlig at det går ganske greit. Mamma er borte, men det visste vi jo at kom til å skje, vi har fikset og ordet. Vi har oppfylt mammas ønske. Vi har starte arbeidet med Det lille ekstra. Vi planlegger og ordner. Tiden går og det nærmer seg jul, enda mer planlegging og ordning. Alt i meg har det godt, det er skal bli jul på mammas vis og etter mammas ide. Og det ble en perfekt julaften, vi var 36 tilbords. Julaften ble perfekt!

Da jeg våknet den 31.desember, kjente jeg at jeg helt uventet våknet til nyttårsaften. Min første nyttårsaften på 33 år uten mamma. Vi skulle om få timer gå inn i ett nytt år og det uten mamma. Alt vrengte seg i meg. Dager som jeg tidligere hadde tenkt skulle bli tunge hadde jeg fått god tid til å forberede meg til. Min bursdag, mammas bursdag, Vilde og Vegards bursdag og julaften, de var alle tunge dager og første gang gjennomført uten mamma. Men jeg hadde vært klar over at disse dagene kom og hadde på mitt vis klart å planlegge, ordne og fikse slik at disse dagene ble gode. Men når jeg nå våknet 31.desember med et hav av følelser som raste igjennom kroppen og et lammende savn, skjedde det noe i meg. 

Mamma du har vært med min side så lenge jeg har levd, det har vært meg og deg, mamma. Mamma du bekreftet meg, du anerkjent meg, så og hørt meg. Jeg var så trygg i meg selv på grunn av deg. 

Denne siste dagen av 2015 begynte min reise, min første dag i søken på mitt nye jeg. Det høres flåsete ut. Jeg vet det gjør det. Men.. Den jeg var og den jeg elsket å være, den jenta som frem til 9.august 2015 hadde kjempet for å hjelpe, fikse og ordne. Den jenta måtte gi slipp og innse at det faktisk ikke er alt som kan fikses. Og det er et stort skår i identiteten til en fikser. Det jeg skulle gitt alt for å kunne fikse, måtte jeg se svinne bort og gå tapt. Jeg klarte ikke å fikse det...

Hvem er jeg nå, når jeg står her alene. Naken. Avkledd. Jeg vet at jeg ikke er alene, jeg har mange rundt meg. Men jeg alene uten, MAMMA. De som har mistet mammaen sin kan kanskje kjenne følelsen av hva jeg mener? Det er noe eget med mammaer.

I mangel på lyst til å skrive og at jeg ikke klarte å sortere tanke mine på egenhånd, spurte jeg fastlegen min om han kunne henvise meg til noen å snakke med. Noen utenforstående som kunne se det i et annet lys, belyse ting og hjelpe meg tilbake til den jeg vet jeg kan være. Hjelpe meg tilbake til den trygge, stødige personen jeg elsket å være. En dag i uka snakker jeg om det jeg måtte ha på hjertet. Og hadde jeg ikke visst at jeg tidligere var en stødig person, vet jeg ikke om jeg hadde orket det. Det er blytungt å skulle anerkjenne egne følelser. Men jeg må. 

Vi snakket sammen hver dag, mamma og mange ganger flere ganger om dagen. Hvis jeg var glad, sint, redd, lurte på noe, stolt, uansett hva det var så skravlet vi i vei. Og hver gang møtte du meg, som bare du kunne. Med nysgjerrighet, undring og råd. Og alt med så inderlig kjærlighet fordi du forgudet oss akkurat slik vi var. 

For når tapet av deg, kjære mamma er så tungt at jeg ikke lengre kan være den jeg vet jeg vil være. Da ser jeg det jo. Jeg må gjøre endringer. Jeg må bli viktig i mitt liv. Den verdien du ga meg, med å være min mamma. Den verdien må jeg finne i meg selv.

Det er lysere, det er snart 1.mai. For et år siden, koste vi oss på en uforglemmelig tur til Danmark. På tunge dager, river de gode minnene i hjertet. Tårene strømmer nedover kinnene og hodet fylles av redsel, tanker om urettferdighet, sinne og en følelse av å være 8 år igjen. Jeg må gi meg selv rom til å la disse følelsene komme. Tenke litt, føle og la meg selv være her og nå. På den måten opplever jeg kanskje flere gode dager og på disse gode dagene er de gode minnene gull verdt.

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

Lenge siden

Det er altfor lenge siden jeg har latt fingrene løpe over tastaturet. De har vært opptatt med andre ting. Lysten til å skrive har vært der, men jeg  har prøvd å holde dere oppdatert på facebook siden vår: Det lille ekstra og instgramkontoen: det_lille_ekstra. Jeg må begynne med å takk dere, for gode ord, ord som for oss er overveldende. Takk for at dere har tro på oss og takk for deres støtte. Takk for bidrag på vår konto og takk for bidrag til ting vi trenger. Takk for at dere ønsker å gi julepynt, sykkel, klær, kaker, is, penger, gaver, gavekort og gi av deres tid.

Vi kan ikke gjøre dette uten dere. Det er sammen vi kan gjøre en forskjell!

 

Vi har den siste tiden fått endel flott reportasjer på trykk. Takk til dere journalister for at dere viser respekt, ivaretar oss og at dere forteller vår historie slik den er. Her er et bilde fra når det ble skrevet et reportasje til Allers som kommer på trykk og i salg 18.desember.


Vi har gjort litt småting den siste tiden. Vi har gitt det lille ekstra til de som trenger det. Her er to bilder fra litt av det som vi ga til Grasroda ungdomsklubb. Et lite bidrag til et fantastisk tilbud. Et tilbud til ungdom. En plass for ungdom å møtes og finne på ting sammen. Håper dere har mye gøy med bidraget fra oss.




En familie blir rammet. Vi ble rammet av det værst tenkelige. Mamma fikk en uhelbredelig kreftdiagnose. Hver dag rammes familier. Hverdagen snus på hodet og fokuset forandrer seg. Det tærer på kreftene. Mennesker rundt enn forsvinner kanskje, de blir usikre. IKKE bli usikker. Vær der. Spør, snakk, still opp. Gi det du føler du kan gi. Det smilet du ga den dagen, kan faktisk være akkurat det noen andre trengte.

 

Her er en del av gjengen på handle tur for å kjøpe inn to pakkekalendrer. En gutt rammet av kreft, to år i uvisshet. En mor og en far rammet av det værst tenkelige. To år i helspenn. To år med opp og nedturer. En lillebror. Det tærer på kreftene. Vi ga det lille ekstra, et lite avbrekk. En liten glede hver da i desember. Takk for at vi fikk lov til å sende dere en oppmerksomhet i førjulstiden.



 

Det lille ekstra. Omsorg, kjærlighet og en utstrakt hånd. 

 

 

Her er ingrediensene til 45 liter vaffelrøre. Vi ønsket å gi det lille ekstra, vi ønsket å glede de som gikk i Markens på tirsdag. Vi rigget opp en stand og delte ut over 500 gratis vafler. Det ble en tankevekker. Menneskene som stoppet hos oss, var helt forbauset. Og hadde vi fått en tier for hver gang vi hørt: HÆ, er det gratis. Så hadde det blitt endel penger. Takk til Agder teltutleie for gratis telt, penger spart. Penger vi da kan bruke på å gi det lille ekstra til de som trenger det. 





I morgen 18.12 skal vi på julebord på Egon. Mailen under forklarer hvorfor. Vi er stumme, overveldet og det gir en giv til jobben videre. Takk Egon Kristiansand, for at dere ser oss og takk for at dere ønsket å glede oss. Egon kunne også glede oss med at vi kunne ta med oss noen vi ønsket å dele dagen med. Vi inviterte derfor med oss medlemmer fra organisasjonen Hjertelyst. Hjertelyst er en organisasjon for de som er helt eller delvis alene med barn. De har aktiviteter for barn i alle aldre, gjennom deres arbeid kan man treffe andre i samme situasjon og bygge nettverk. Vi gleder oss til å dele denne dagen med dere.



 

 Det nærmer seg julaften. Det nærmer seg den julaften vi allerede for tre og et halvt år siden begynte å grue oss til. Den første julaften uten mamma. Mamma, du så oss alltid og var alltid der for oss. Også nå, etter du er gått bort er du det. 

Mamma, din umiddelbare respons på ideen vår var tårer. Ideen om en organisasjon som skulle hjelpe de som trengte det lille ekstra. En organisasjon som gjorde at du fremdeles er det vi samles om. En organisasjon som skal bringe videre din evne til å se andre og som vil sette fokus på verdiene som du satte så høyt: kjærlighet, samhold og en utstrakt hånd. Og like etter tårene kom sa du: Da må dere holde åpen jul. 

Det var din ide mamma. Dine ideer var alltid gode. Og hvor langt du hadde tenkt på denne ideen om åpen jul, det vet jeg ikke. Men jo mer vi jobber med det, jo mer tror jeg at du vet akkurat hva du gjorde, da du sa vi måtte holde åpent hus til jul. Du visst at vi alltid gjorde som du sa. Det å jobbe med åpen jul, gjør at gleden kommer tilbake til førjulstiden. 

Vi klarer det, Mamma. Det blir Åpen julefeiring. Og på grunn av ditt forslag, som mest sannsynlig var godt gjennomtenkt, så gleder vi oss til julaften. Det kommer til å bli en overveldende dag. En dag der vi igjen, for første gang etter begravelsen, står samlet alle søsknene. Og da blir det så tydelig at du er borte, kjære Mamma. En dag der vi er samlet med nye venner. Mennesker som ønsker å feire jul med oss. Mennesker som vi møter fordi du viste oss veien til de. Mennesker som gir tilbake meningen til julen.

Det blir også en av de tøffeste dagene så langt. Men som jeg har skrevet før, takket være deg kjære Mamma. Takket være din bevissthet på å gjøre oss til enkelt individer, din evne til å se oss og at du lærte oss verdien av det vi hadde. At du satte fokuset på kjærligheten, samholdet og en utstrakt hånd. Takket være dette vil denne dagen i tillegg til å bli en av de tøffeste så langt bli en dag så gjennomsyret av deg, at vi kommer til å føle at du er der. 

Åpen julefeiring var din ide. 

En perfekt ide.

Takk Mamma. 

 

<3 MAMMA <3 

 










7. november..

Det er snart tre og et halvt år siden mamma ble syk. Jeg har bursdag for fjerde gang. Bursdagen i 2012 blåste jeg ut 30 lys og ønsket meg det samme for hvert lys. November året etter blåste jeg 31 lys, også denne gangen ønsket jeg meg det samme for hvert lys. I 2014 viste kalenderen igjen 7.november. Enda en gang kunne jeg ønske meg noe. Denne gangen blåste jeg igjen ett etter ett, med akkurat det samme ønsket. Denne gangen blåste jeg 32 lys. Og i det det siste lyset ble blåst ut krysset jeg alt som kunne krysses, for at jeg også neste år kunne blåse mine lys med ønske om det samme. 

Enda en gang viser kalenderen snart 7.november. Bursdagen min. 

Denne gangen skal jeg blåse 33 lys. 33 lys som jeg skulle blåst ut med samme ønske som i 2012, 2013 og 2014. Men denne gangen kan jeg ikke ønske meg enda et fantastisk år med deg. Jeg kan ikke ønske meg at dine dager skal bli gode og uten smerter. Jeg kan ikke ønske meg at kreften holdes i sjakk, slik at du kan være her med oss. Være her, som du var så glad i å være. Jeg kan ikke ønske meg tid med deg.

Dagen i morgen kommer med blandede følelser. En dag der jeg ikke får gleden av en overentusiastik mamma på telefonen, en nydelig melding på facebook og jeg får ikke kjenne den gode bursdagsklemmen. Men jeg velger å feire, jeg feirer livet. Slik mamma gjorde på sin 55 års dag. Mamma levde livet til det fulle og hun ønsket at vi også skulle gjøre det. Jeg samler gode venner og fyller dagen med godhet.

Mamma, jeg blåser mine 33 lys. Dette året er det med nye ønsker. Et av de kan jeg røpe. Jeg ønsker meg at du har det fint der du er. At du koser deg sammen med gode venner og familie. Jeg har også et ønske og et håp om at du ser oss fra der du er. At du følger oss på veien og jeg håper du er stolt av hvordan vi tar tiden etter du gikk bort.

 

 

<3 MAMMA <3

Den kommende julen

Allerede er butikkene fulle av effekter som skal gjøre julen perfekt. Julebrus, kakemenn, julemarsipan og snart også julepynt. Den økende pågangen av juleeffekter og det stadig større fokuset på jul, gjør at jeg allerede i midten av oktober gjør meg tanker om vår første jul uten mamma. Jeg blir daglig påmint at det snart er jul.

Jul.

En høytid som for oss har vært hellig. Tiden der vi alle sammen var samlet. Vi hadde god tid. Julen har alltid vært spesiell for oss. Mamma var alenemor til ni barn. Og hver måned gikk mammas budsjett i minus. Men allikevel klarte mamma å fokusere på det vi hadde. Hun satte fokus på styrken vår, som var samholdet. Vi hadde lange late dager sammen, der vi så på disneyfilmene vi hadde fått i gave, lekte sammen ute, spilte kort og hadde koselige kjøreturer. Turer ut i skogen med bål og pølser. Mamma eide situasjonen, hun så hva hun hadde og gjorde det perfekt.

Selv med en liten julegave til hver av oss og litt ekstra god mat gjorde dette til at mamma i desember måned satte seg i endel minus som hun hele det neste året jobbet med å hente inn igjen.

Det er snart vår første jul uten mamma og bare tanken på det kan få en til å pakke kofferten og bestille billlett til Syden. Da jeg la fram idéen om at vi ønsket å opprette Det lille ekstra for mamma var hennes umiddelbare respons gledestårer og en idé: et ønske om at vi kunne holde åpen julefeiring. En ting vi selv hadde snakket litt om at vi ønsket. Hadde mamma selv hatt mulighetten til dette når hun levde, ville hun ha gjort det. Vi har i alle år alltid hatt en eller flere ekstra til bords på julaften. Mamma hadde nok gjort seg endel tanker om hvordan julefeiringen kom til å bli for oss, uten henne. Når vi alle samles så blir det så tydelig at mamma er borte.

En åpen julefeiring. En feiring av julen, en feiring av samholdet og en feiring av mamma. Vi ønsker de som ønsker å feire julen med oss velkomme. Det er forskjellige grunner til at julen for mange er en tung høytid. Mange sliter økonomisk og gruer seg av den grunn seg til jul. Noen er ensomme, for noen så er det den jula der barna feirer med svigerfamilien og derfor er de alene. Noen er alene og ensomme. Noen har mistet sine kjære. Noen har gjennom oppveksten hatt dårlige opplevelser knyttet til julen og har ingen gode minner om hva julen er.

Vi for vår del har mistet vårt samlingspunkt, en jul uten mamma er som risgrøt uten smør, sukker og kanel.

Vi håper at det er noen der ute. Noen som kjenner at de har lyst til å komme på vår åpne jul, komme til oss. En gjeng på ni stykker mellom 24 og 32 år. En gjeng søsken og deres kjærester som gjennom dette søker et nytt samlingspunkt. Vi inviterer til åpen jul for å se om vi kan finne nettopp, deg. Enten du er alene, en liten eller stor familie. Ung, midt i livet eller gammel. Om du er fattig eller rik. Det spiller ingen rolle, det som er viktig for oss er at du har et ønske om å komme. Et ønske om å delta på vår julefeiring og at du vet at med din deltagelse bidrar du til at vi igjen kan glede oss til å feire jul. Vi kan glede oss til at nettopp du kommer, at vi kan bli kjent med nettopp deg. Vi kan bli kjent med nye mennesker, mennesker som av en eller annen grunn ønsker å feire julen med oss. Mennesker som vi vil være evige takknemlige for at kom. Mennesker som vil gjøre en stor forskjell i våre liv.

Sammen kan vi kanskje finne tilbake til det gode julen er og kan være. Sammen kan vi gjøre en forskjell.

Mamma, jeg savner deg sånn. Nesten ikke en time går forbi uten at du er i tankene mine. En jul uten deg er utenkelig. Men sammen med våre nye venner, venner som vi møter fordi du visste hvor tung julen ville bli for oss, klarer vi det. Venner som vi møter fordi vi ønsker å skape et nytt samlingspunkt for oss og de som kommer. Sammen med våre nye venner klarer vi å komme oss gjennom at du, kjære mamma, den kommende julen ikke er fysisk tilstede.

Sammen kan vi gjøre julen perfekt.

 

 

<3 MAMMA <3

Smugtittet...

Jeg skulle låne pcen til Solveig Pauline, for å jobbe litt med "Det lille ekstra". I det jeg åpner et Word dokument, kommer det opp en av hennes tekster som hadde overskriften: MAMMA. Det er jo ikke lov å lese andres dokumenter uten lov, men nyskjerrigheten tok overhånd. Det var ord som traff, ord jeg selv har lett etter den siste tiden.

Etter en liten stund måtte jeg innrømme at jeg hadde smuglest noe på pcen og at jeg hadde lyst til å publisere det på bloggen. Og med godkjenning klikker jeg "copy" og "paste".

 

Skrevet av Solveig Pauline:

Jeg savner deg, mamma. Jeg savner deg hver gang jeg setter på en klesvask, hver gang jeg ser at jeg har glemt å ta på meg sokker eller hver gang vi samles til middag. Noe helt naturlig har falt bort, det sentrale midtpunktet er det ikke lenger. Et tomrom er skapt, ingenting kan fylle det. Savnet og sorgen sitter igjen. Savnet over å aldri kunne se deg igjen, aldri kunne klemme deg, holde hånden din eller å se deg smile. Sorgen over at du faktisk ikke er her, at du ikke kan ta del i livet mitt lengre. At du, min kjæreste mamma, ikke får oppleve meg, at jeg ikke kan gjøre deg stolt, at du ikke får møte dine barnebarn eller til og med oldebarn. Kjære mamma, jeg skulle så veldig gjerne hatt deg så mye lenger. Jeg føler jeg har gått meg vill. Jeg klarer ikke å finne veien tilbake og håpet for å faktisk klare det, svinner for hver dag som går.

3 år med sorg, men også med glede. Glede for å fremdeles ha deg, men også en redsel for å miste deg. Det gikk så alt for raskt, kjæreste mamma. Når jeg lukker øynene, kan jeg se de gule øyne dine stirre tilbake på meg. Jeg kan høre forsøket ditt på å trekke pusten og til og med se for meg hvordan du kjempet til siste stund. Du skulle opp, men valgte til slutt å motta hjelp. Alle luktene rundt deg, alle øyeblikkene og alle styggedom som sykdommen medførte, sitter med meg enda. Den aller siste tiden, var du ikke deg selv lenger, kjære mamma. Hvor ble du av? Jeg prøvde gjentatte ganger å finne deg, men uten hell. Jeg prøvde med alt jeg hadde, uten at du en gang enset at jeg var der. Du åpnet øynene, så på meg med tomme øyne. Bare noen få sekunder, helt til du fant tilbake til hvilen din igjen. Du skjønte ikke hvor du var, kjære mamma. Jeg skulle så veldig gjerne fortalt deg akkurat hvor du var, at alt kom til å bli bra, men det ville vært løgn. Jeg måtte be deg om å gi slipp.

Hvil deg mamma, du er sliten. Jeg spurte deg om du var klar. Du var ikke det, men du var så utrolig sliten. Du kjempet til aller siste slutt, hvor du endelig fant fred med det du trodde på. Jeg håper du fant fred i kristendommen, at Jesus faktisk kom å hentet deg, nydelige mamma. Du var ikke deg selv, kroppen din var blitt en annen. Det var ikke lenger den kjente varmen, den gode fargen, heller ikke en hånd som klemte tilbake. Det var blitt en gul hud, en hånd som ikke lenger kunne holde min, men en som jeg måtte holde. Et smil var lenger ikke å se hos deg, men du smilte så lenge du klarte. Som jeg savner å se smilet ditt. Det øyeblikket hvor du løftet opp hånden din og tørket tårene mine, vil jeg aldri glemme. Du viste kjærlighet til aller siste øyeblikk. Du lå for døden, men likevel viste du at du klarte å bry deg om andre. Kjæreste mamma, jeg kan ikke forstå at du aldri mer kommer tilbake. Jeg kan ikke forstå at jeg aldri kommer til å se deg igjen, aldri kommer til å høre de ordene jeg likte mest: «Glad i du». Du sørget for å si det hver eneste dag, flere ganger til dagen.

«Det beste du kan gjøre for oss nå mamma, er å gi slipp. Jeg vet så godt at du ønsker og fremdeles være her for å passe på, for å gi oss alt du noen gang skulle ønske, men nå ble det dessverre ikke sånn. Vi skulle så veldig gjerne hatt deg lenger, men vi ønsker ikke dette. Vi ønsker at du skal ha det bra, og slik det er nå, har du ikke det, fine mamma. Kroppen din gir slipp, selv om vi vet at du aldri gjør det. Jeg er så glad i deg»

Jeg vet at du ønsker at jeg skal ha det bra, selv om du ikke kan være her å sørge for det. Du har gitt meg evnen til å kunne skape det for meg selv. Du er og var mitt aller største forbildet, min fine mamma. Jeg kommer aldri til å møte en person som har gitt så mye av seg selv, som du gjorde i det livet du levde. Du er en inspirasjon for mange, og har berørt flere hjerter enn det jeg kan tenke meg. Du ga meg evnen til å være selvstendig, evnen til å være kritisk og evnen til å elske. Kunsten er å finne balansen mellom dem, noe du fremdeles vil hjelpe meg med. Du vil være med i tankene mine, i hvert valg jeg gjøre og hver eneste dag som går. Jeg gleder meg til den dagen jeg kanskje får se deg igjen, håper du vil stå der og vente på meg..

Du ble virkelig deg selv igjen. Du ble borte, men vi fant deg igjen. Du var ikke lenger sykdommen, som du hadde vært i kun noen timer, men du var den gode mammaen, jeg ønsket å se. I det du tok ditt siste åndedrag, forsvant sykdommen fra kroppen din. Du så fredelig ut der du lå, nesten som om du hadde ett lite smil om munnen din. Vi tok vare på deg akkurat slik du har tatt vare på oss. Det var vi som fulgte deg til ditt siste hvilested, kjæreste mamma. Håper du likte begravelsen din. Det var en tung, men fin dag. Vi feiret, vi feiret det livet du ga oss, det livet vi fikk lov til å ha sammen med deg.

Hvis du ser meg.. Vær snill å gi meg en liten klem når jeg trenger det, gi meg en liten berøring som viser at du fremdeles er her, ett eller annet sted. Noe, slik at jeg aldri vil glemme følelsen av klemmene dine, eller den varmen det ga meg. Du vil alltid være med meg, selv om det ikke er i fysisk form. Kjæreste, gode, beste mamma. Savnet er ubeskrivelig.

 

 

Vi har en lang vei foran oss. Savnet blir større for hver dag. Og innimellom slår virkeligheten med i fjeset. Det vonde virkeligheten. Virkeligheten om at du er død.

Mamma, jeg ser tegnene fra deg. Jeg ser at du følger oss og passer på oss. Din kjærlighet til oss er evigvarende og døden kan ikke skille oss.

 

<3 MAMMA <3

En regntung dag...

En regntung dag. Jeg sitter i bilen og er på vei til Grimstad. Etter NRK sør sitt innlagt om loppemarkedet, ringte det en herremann på 85 år fra Grimstad som lurte på om vi hadde fått inn en divan. Jeg måtte desverre meddele han at det hadde vi ikke, men jeg sa vi skulle se nærmere på saken og ringe han tilbake. Som sagt så gjort, divanen hentet vi på Oggevann. Han ble henrykt når jeg ringte tilbake. Og spurte :  "å ska dere ha for detta"? 

Du, den skal du få, men tar gjerne en kopp kaffe og en prat som Takk for hjelpa! 

Vi har som endel vet, to hovedmål. Åpen julefeiring og en sommerferie uke for aleneforeldre med barna sine. Og innimellom dette ønsker vi å gi "det lille ekstra" til de som trenger det.

Vi er ni stykker om dette. Ni søsken som har mistet sitt samlingspunkt, ni stykker som ønsker å hedre mamma. Vi vil jobbe i hennes ånd og videreføre hennes gode vesen, verdier og holdninger. Vi er fremdeles i vår lille boble, vi jobber med det vi har et stort ønske om å jobbe med. 

Så når mennesker rundt oss sier: Det er så sterkt å se på utenfra. Fikk vi en liten aha-opplevelse. Det går faktisk ann å se dette utenifra. Ikke bare fra vårt ståsted. Vi har enda ikke rukket å tenkte på at dette kommer til å berøre menneskene rundt oss. 

Vi er helt avhengige av at folket bidrar. Om det er frivillige til loppemarked, kakebaking eller pengestøtte. Dette er ikke noe vi klarer alene. Vi er mange og har mye arbeidskraft, men det er sammen med dere at dette blir perfekt. Og for å nå ut til folket er vi avhengige av mediedekning.  Under ligger det noen linker til hva som har vært i media de to siste ukene.

http://touch.lp.no/kultur/vi-vil-fore-arven-videre-1.1456964?ref=0x9e0e104ff0043c2e4f3f1cda851c17d46fd412d315acc8aa539f219145088296

http://www.kristiansandavis.no/?id=1596

Innslag om loppemarked på slutten av sendingen: https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-soerlandet/DKSL99100215/02-10-2015

 http://www.nrk.no/sorlandet/_-mamma-hadde-alltid-plass-til-en-ekstra-1.12584387

Vi er overveldet til stumhet. Den givergleden, den støtten og den tilbakemeldingen dere gir oss. Gir oss glede, den gir energi og den gir oss en pekepinn på at det vi gjør er riktig. Takk for at dere viser støtte og takk for at dere følger oss på veien.

 

Mamma, du hadde elsket å være med på dette. Det som skjer fremover nå er, DEG. Vi savner deg så. Det er tomt uten deg. Men dette som skjer nå hjelper å fylle litt av tomrommet .

 

<3 MAMMA  <3

Jeg angrer.

Nå har det gått noen dager siden jeg "la ned" bloggen. Og jeg tror rett og slett jeg angrer. På denne bloggen har vi i litt over tre år delt alt med dere.

Jeg klarer ikke å gi slipp, jeg savner suuupermamma. Det var et samarbeid mellom meg og mamma. Samarbeidet slutter ikke her. Mamma er fremdeles med oss. Hun viser vei og det er hennes fortjeneste at vi er der vi er i dag. Det er under suuupermamma jeg har skrevet hele denne tiden. Mamma, jeg ser de små tegnene. Takk for at du viser meg vei.

Vi vil fortsette å dele, slik at de som ønsker kan følge oss på godt og vondt.

I går hadde meg, min kjære kone og våre to barn en deilig dag i Dyreparken. Vi hadde med oss ostesmørbrød i folie og satt på bålplassen. Sola varmet og vi koste oss. Vilde kikker opp og sier: Mamma, jeg blir så lei meg når vi har det så fint. For da tenker jeg så på Besta og skulle ønske ho var sammen med oss.

Det rene barnesinnet sier det er så fint. Jeg kan selv ofte kjenne på at det er de aller beste dagene at savnet er størst. Det er disse dagene jeg så gjerne skulle delt med mamma. Turene i dyreparken, i skogen og de late kveldene på sofaen. Gleden, omsorgen og kjærligheten. Hverdagen.

 

 

Savner deg, Mamma.

 

<3 MAMMA <3

En hyllest.

Enda en gang har det gått lang tid mellom innleggene. Denne gangen har det en god forklaring. Jeg har skjøvet det foran meg. Med å skrive dette innlegget avsluttes enda et kapittel. Dette blir de siste ordene som blir skrevet her. Denne bloggen var et samarbeid mellom meg og mamma. Det var noe vi hadde sammen. Vi hadde et ønske om å ufarliggjøre, ta bort enkelte tabuer og vise at man med åpenhet kan gjøre hverdagen bedre. Beslutningen om en blogg, har vi aldri angret på. Åpenheten den skapte, gjorde at vi i ettertid ikke har noe usagt. Vi ønsket oss mange flere år med deg, gode mamma, men den aller siste tiden ønsket vi oss ikke flere dager.

Det vi nå har sammen, kjære mamma, er minnene.

Omtent to uker før mamma døde, sa hun at hun ikke ønsket et siste bilde av seg selv på bloggen. Og dette blir selvfølgelig respektert. Men hadde mamma visst hvor fin hun var, der hun lå, ferdig stelt med follede hender. Visst hvor vakker hun var, der hun lå så fredfull og et med et vakkert og lurt smil, hadde hun nok sagt at det var riktig å legge ut et slikt bilde. For å vise at døden ikke er farlig. For å en siste gang gi noe til andre, et siste bilde som viser mammas ekthet, godhet og åpenhet.

Noen få timer før mamma døde, ringte jeg Tore Konnestad begavelsesbyrå. Jeg hadde fått han anbefalt av en god venninne. Jeg ønsket å ringe han for å se om jeg fikk følelsen av at han kunne ta oss gjennom dagene vi hadde foran oss. I løpet av 45 minutter hadde jeg gitt han livshistorien vår og allerede fra han sa: Ja, hei det er Tore, kjente jeg at dette var riktig mann. Han hørte hva jeg sa, reflektete over det og svarte med dyp respekt. Du var rett mann på rett sted. Mamma hadde elsket deg. Takk Tore, for at du så oss, lyttet og for at du hjalp oss å gjøre den tyngste dagen i vårt liv, til en hyllest.

Takk, kjære Solfrid for at du kunne forevige denne dagen. Takk for at du med respekt og verdighet tok bilder. Slik at vi kunne konsetrere oss om å klare å stå oppreist og vite at vi i etterkant hadde muligheten til å tette sorte hull, som vi visste kunne oppstå på en dag med så stor påkjenning.

Bildene som kommer under, taler for seg selv.


























 

Takk til alle som møtte opp, takk for at nettopp du ønkset å følge mamma til sitt siste hvilested. Takk for at du så oss og takk for at du ved din tilstedeværelse gjorde dagen perfekt. Takk for alle minner. Takk for all støtte. Takk for alt dere har betydd for mamma og oss. MInnene tar vi med oss. Håper mange av dere følger oss videre på veien. Suuupermamma, har fått evig hvile. Bloggen var et sammarbeid mellom meg og mamma. Det føles derfor naturlig å avslutte bloggen. Jeg vil takke alle som har fulgt oss, gitt støtte og oppmuntring.

Jeg personlig har hatt stort utbytte av å skrive blogg. I tre år har jeg via bloggen bearbeidet det faktum at mamma fikk en uhelbredelig diagnose. Det har etter mammas bortgang vært varierende dager og jeg kjenner at det vil gjøre meg godt å skrive litt fremover, vil derfor invitere dere alle til å følge meg på:

www.eldstav9.blogg.no

I likhet med Vilde (3,5 år) vinker jeg farvel. Farvel, kjære mamma, takk for alt. Takk for alt du har var, har vært og fremdeles er. Takk for at du fremdelese er med meg. Kan jeg utrette en brøkdel av det du har oppnådd her i livet, skal jeg være mer enn fornøyd. Takk for at du var så bevisst på å gi oss gode holdinger og verdier. Kjære mamma, du var og er perfekt. Den perfekte venn og mamma. Savnet etter deg er enormt og tomrommet du etterlater deg kan ingen fylle. Men alt det gode vi hadde sammen og minnene jeg tar med meg fyller noe av det.

FARVEL og forhåpentligvis på gjensyn.

 

<3 MAMMA <3

Kjære Mamma

Da var dagen kommet, dagen der vi skal ta det siste farvel. Dagen som stikker hull på bobla vår. Bobla som vi har skapt oss i ditt hjem. Vi kunne i denne bobla se for oss at du bare var ute et ærend. Og vi kunne tillate oss å tenke at du snart kom hjem, gav oss en herlig klem og sa de ordene vi elsket å høre. Dette er dagen som gjør det tydelig for oss at du faktisk er borte. Dagen som setter et punktum. Dagen som fjerner alt håp om at vi igjen får høre den gode stemmen din si: Glad i du <3

Jeg vet jeg snakker for samtlige av oss søsken når jeg sier at vi har verdens beste mamma. Du har fra første sekund som mamma gitt alt. Du har alltid vært der. Du har satt oss først. Noen vil kanskje si at du har satt deg selv på vent, men slik jeg kjenner deg er det ikke det du har gjort. Du har vært mamma med stor M. Du har til en hver tid vært der du helst vil være. Du har elsket oss uavbrutt og uavhengig av hvordan vi har vært. Vi har alltid visst at vi kan stole på deg. Alle har vi blitt sett, hørt og tatt hensyn til. Ingen ord vil kunne beskrive for andre hvor viktig du har vært og er for oss. De vil kunne få et innblikk, men det finnes ikke store nok ord til å beskrive hvor takknemlige vi er. Ingen ord som kan uttrykke hvor stolte vi er når vi sier at du er mammaen vår.

Jeg vil takke deg for at du har gitt meg åtte unike søsken. Din kjærlige hånd, din trygge favn og din sikkerhet. Ditt rause vesen og din unike evne til å se hver enkelt av oss. Jeg vil takke deg for at du gav oss muligheten til å utvikle oss til den vi er blitt i dag. For endel år siden satt jeg og lekte med Sigrun Marie, tror hun var rundt fem. Hun kikker opp på meg og sier: Det blir trist hvis mamma dø, men det går greit for da skal du ha oss. Jeg var 14 år og beredt for å ta det ansvaret. Vi er voksne nå, men jeg er like beredt. Jeg ga mamma et løfte, jeg kommer alltid til å ha et ekstra øye til hver enkelt av dere.

Tiden din var kommet mamma. Du kunne dra med verdens beste samvittighet. Vi vet du gjorde alt som som stod i din makt for å endre utfallet.

Litt over en uke før du dro åpnet du for at vi kunne ha samtaler rundt døden. Du sa du elsket å å høre oss le, for latteren ble for deg et bevis på at vi kom til å klare oss.  Du ville også forsikre deg om at vi visst , at for det om du forlot denne verden, kom du alltid til se etter oss. Og latteren satt løst når vi dro konklusjonen om at du aldri har hatt bedre oversikt over hva alle tar seg til til en hver tid, en du ville få etter døden.

Din utstrakte hånd og din unike evne til å se andre har blitt mer synlig for oss etter din bortgang. Det har vært en overveldende omtanke, vi har blitt møtt med så mye godhet og varme. Støtten hjelper oss gjennom dette. Vi er mange og samholdet vårt blir beskrevet som unikt. Men vær så snill og ikke glem oss. Ikke tenk at vi klarer oss med støtten fra hverandre. Vi er voksne nå, men enn blir aldri voksen nok til å miste sin mamma. Vi trenger dere fremover. Vi trenger støtten og omtanken for å klare å håndtere det enorme tomrommet du etterlater deg, kjære mamma.

Jeg tenker litt på det som en togtur og at vi var kommet til stasjonen der du skulle av. Ditt stoppested. Vi sitter igjen og vi sitter der sammen. Når vårt stoppested er vet ingen. Men vi sees igjen, kjære mamma.

 

Fra vi ble født og til nå har du båret oss, nå er det vår tur til å bære deg.

 

 

Det er alltid plass til en til <3

Det er i dag en uke siden vår kjære mamma sovnet fredfullt inn i sitt eget hjem, med alle sine kjære rundt seg. Den siste uken har gått litt i ett, det er mye som skal ordnes og det er mange inntrykk som skal fordøyes. Mange følelser som skal sorteres.

Mammas bortgang berører mange. Når tankene mine vandrer videre til hvordan hver enkelt av mammas familie og venner har det, sier det stopp. Den smerten og det tomrommet vi kjenner på er enormt. Å skulle ta innover seg at så mange andre mennesker nå sitter med det samme tomrommet, blir for overveldende.

Kjære alle som følger oss i denne tøffe tiden. Vit at det betyr mye for oss med deres omtanke. Det er overveldende å se hvor mange som bryr seg om oss. Og det er nesten ubegripelig hvor mange mamma har betydd noe for. Vår kjære mamma som har hatt hendene fulle med oss, men allikevel har hatt tid til å krype inn i så mange hjerter.

Vi har fått litt tilbakemeldinger fra mennesker som gjerne skulle fulgt mamma til sitt siste hvilested, men dessverre ikke har anledning til dette. Vi har full forståelse for at det ikke alltid lar seg gjøre. Det blir åpen minnestund på Idrettshuset på Birkeland etter kirken. Vi ønsker at denne dagen skal bli en verdig dag. Det er muligens gjort noen utradisjonelle valg, men de er gjort i full respekt til mamma. Hvis du er forhindret fra å komme i begravelsen, og du ønsker og det passer, så er du mer enn velkommen til minnestund.

Mange lurer på om det er noe de kan hjelpe med. Noe helt konkret vi trenger hjelp til er kaker til minnestunden. Hvis du ønsker å hjelpe med dette ta kontakt på  40073171, innboksen på facebook eller kommenter på bloggen.

 

Alle er hjertelige velkommen. Ikke føl at du ikke hører til der. Mamma har krøpet inn i mange hjerter og vil smile til hver enkelt som kommer.

 

 

<3 MAMMA <3

Svart på hvitt.



 

<3 MAMMA <3

Går det bra?

Mandag var dagen etter dagen. Med viten og vilje gikk vi ned til sentrum. Vi måtte ut blant folket. Måtte kjenne på hvordan den virkelig verden føltes.

Vi har det etter forholdene bra, men snakker mye om at dagen etter begravelsen blir dagen der det synker inn. Det endelige beviset på at vår kjære mamma har forlatt denne verden.  

Vi gråter, ler, snakker, gråter og minnes mamma. 

Mamma sa at hun ønsket vi skulle være vanlige. Når hun hørte oss le, ga det mamma en trygghet. En trygghet om at vi kom til å klare oss, en trygghet om at vi i tiden etter mamma kom til å finne styrke i hverandre.

 

<3 MAMMA <3

Fra ide til virkelighet

Da var dagen kommet. Den dagen der vi satt alene i huset. Dagen da vi ikke lengre kan stryke mamma på kinnet og fortelle henne hvor glad vi er i henne. Samtidig som vi kjenner på en enorm tomhet og tristhet, kjenner vi også en ro i sjelen. Mamma har funnet fred og er i trygge hender. Hun har levd sitt liv til det fulle.  

Som alenemor til ni sier det seg selv at økonomien blir stram. Men det har alltid vært plass til én til. Mamma hadde en unik evne til å se alle rundt seg. Og selv med ikke nok til sine egne sine kunne mamma gi andre det lille ekstra.

En tanke dukket opp. En tanke om at det må være noe mer. En tanke om at det ikke kan ende her. 

Da mamma ble syk, rokket det ved grunnmuren vår. Mamma som hele vårt liv har holdt oss sammen. Mamma som med den største glede har viet livet sitt til oss. Vår mamma. Samlingspunktet. 

Mamma stakk hull på byllen. Hun åpnet for å snakke om den tøffe tiden vi hadde foran oss. Hun snakket om ønsker fremover. Den lille tanken som hadde slått meg og som så vidt hadde blitt diskutert måtte på banen. Men ved å bringe den på banen, ville jeg ta ett steg videre. Ved å dele denne tanken med mamma ville jeg avsløre at vi tenkte på tiden etter henne. 

Mamma, all den godheten du ga, all den omtenksomheten og visdommen du hadde. Alle holdningene og verdiene du hver dag var så bevisst på å gi oss. Evnen din til å se og inkludere alle. Det kan ikke ende her. Det må være noe mer. 

Vi ønsket å opprette en stiftelse slik at mamma kan leve videre med oss. Slik at mamma forblir vårt samlingspunkt. Vi ønsker at andre som trenger det skal kjenne den omsorgen og varmen mamma ga oss. Den ubetingede kjærligheten. 

Mammas umiddelbare respons på våre tanker om dette var tårer. Jeg presenterte en konkret plan vi hadde, mamma likte den og hadde selv en egen idé. Kanskje vi til jul kunne leie et lokale og invitere de som ville. At vi kunne gi andre de gode opplevelsene som vi har rundt jul. At vi kunne servere deilig julemat til de som ikke hadde råd til det. At vi kan hjelpe andre og gi videre det unike jula betyr for oss. At vi med samhold, kjærlighet og godhet kan jobbe oss igjennom at mamma ikke er hos oss lengre.

 

Vi har bestemt oss for å gjøre dette. Og vi har bestemt at vi vil la mamma leve videre sammen med oss. Vi vil jobbe i hennes navn.

 

Begravelsen finner sted i Birkenes kirke onsdag 19. august klokken 13.00. Alle som ønsker å ta et siste farvel med mamma er hjertelig velkommen. Ikke føl at du ikke hører til der. Mamma har krøpet inn i mange hjerter og vil smile til hver enkelt som kommer.

 

Kjærere enn blomster er en gave til opprettelse av Stiftelsen: DET LILLE EKSTRA 

Kontonummer: 2880.15.06730

 



 

<3 MAMMA <3

 

09.08.2015

I natt klokka 02.08, sovnet mamma inn. Vi var alle samlet rundt henne og opplevde en ro. En ubeskrivelig ro. Selv ved livets slutt gjorde mamma alt hun kunne for at vi skulle ha det bra. 

 

Mammas største ønske var å få være hjemme. Hjemme hos sine kjære. Hjemme der hun var trygg.

 

 

Vi har gitt mamma den verdigheten hun fortjener. Det var for oss en naturlig oppgave å følge mamma helt frem.

Det var våre hender, som hun så utallige ganger har vasket, som vasket henne. Det var våre hender som kledde henne. Det var våre hender som stelte mamma en siste gang. Det var våre hender som løftet henne opp i kista og det var våre hender som bar henne opp og inn i bilen. Det var våre hender, våre trygge hender, 

 

 

Mamma du var vakrere enn noen gang. 

 

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

Tiden renner ut..

Den 23.juli for 3 år siden, rokket noen ved grunnmuren vår. Mamma fikk en uhelbredelig diagnose. Vi ønsket fra første stund å være åpne, vi ønsket å dele med de rundt oss hvordan hverdagen vår var. Alle hadde vi et inderlig ønske om at vi hadde mange gode år foran oss. Men nå ønsker vi ikke flere dager. Mamma fortjener å få fred, hun fortjener å få reise hjem. Mamma har kjempet lenge nok nå.

Mammas kropp viser oss tydelige tegn på at tiden snart er inne.

Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet.

I går kveld ringte vi fra tre mobiler til tre personer som står mamma nært, la mobilene inn på nattbordet og satte på høytaler. Èn etter en bad de uvurderlige bønner for mamma. Fra bunnen av hjertet; tusen takk!

Ikke lenge etter bønnen, våknet mamma til. Hun strakte armene ut og sa: Kjære Jesus. Like etter kikket hun på noen som var i rommet, som vi ikke så. Hun festet blikket klart og tydelig, smilte og strakte frem hånden og strøk den med en kjærlig bevegelse. Mamma  er klar, hun har funnet fred. Hun ser frem til å se igjen sin mor og sin far, sin kjære bror og sin savnede venninne. Og vi finner stor trøst i at mamma er så trygg i troen og at hun kan finne fred med at det er et liv etter døden.

Vi håpet alle at det var mange år til det var din tur til å dra, mamma. Men nå er tiden din kommet, nå er det snart din tur til å ta ditt siste åndedrag. Og når du er klar for å gi slipp; Vit da at vi vet du har gjort alt du noen sinne kunne gjort. Tiden din er kommet, du kan dra med verdens beste samvittighet. Du har oppdratt ni flotte barn, ni barn som nå er voksne. Ni voksne som har verdens beste mamma. Verdens beste mamma som skal vite at hun har lov til å dra, lov til å nå gi slipp, lov til å finne trøst i at hun har gjort verdens beste jobb. Verdens beste mor som har oppdratt ni flotte barn som nå takket være henne kan møte den tunge tiden vi har i vente med de beste forutsetninger for å komme gjennom den.

Det kommer til å bli ubeskrivelig tungt, men takket være deg klarer vi oss.

 

Du kan dra nå mamma.

 

 

<3 MAMMA <3

 

 

Virkeligheten.

Det er igjen blitt kvelden. Mørket har senket seg. Det begynner å bli stille i huset. 

 

Så plutselig slår tanken meg. Det er lenge siden jeg har skrevet om formen til mamma. Det er så lett å tenke at alle rundt enn vet hvordan det ligger an. Uansett hvor mye vi ønsker at vi kunne meddelt gode nyheter, så er det ikke slik det er. Jeg må skrive. Vi har vært åpne til nå og vi har tenkt til å fortsette med det. Men å få ordene sort på hvitt. Det å skulle dele det med alle som leser, gjør situasjonen så virkelig. 

 

Med å skrive det jeg skriver vet plutselig alle at mamma ikke har spist på snart 3 uker. Alle vet at etter en fantastisk fin mandag og tirsdag, kom det en ubeskrivelig tøff onsdag kveld. En onsdag kveld, der mamma ser på en av oss og sier at hun ikke skjønner hvor hun er. En kveld der jeg, etter mamma har sovet noen timer, er redd for å si god natt til henne i fare for at hun ikke responderer.

 

Det er torsdag i dag og mamma har sovet store deler av dagen. Men vi kan fremdeles vekke henne, ha den gode samtalen, få gode smilet og den varme klemmen, Vi kan fremdeles snakke sammen og gjøre alt som står i vår makt for at mamma skal ha det best mulig. Ved å skrive dette vet alle at snart kommer den dagen der vi ikke kan vekke mamma. Alle vet at vi snart ikke kan få den fantastiske klemmen, at vi ikke lenger kan se det gode smilet og at vi ikke lengre kan høre den varme stemmen si: Glad i du! 

 

 

Mamma er rolig. Hun har funnet fred med at det snart er hennes tur til å forlate denne verden.

 

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

 

 

Kjære deg..

Kjære deg som er redd for å forstyrre. Kjære deg som kjenner på et ønske om å ringe. Kjære deg som for deg selv tenker på om det er noe du kan gjøre. Kjære deg som gikk forbi meg på butikken, men ikke turte se på meg. Kjære deg som snudde da du så meg, fordi du ikke visste hva du skulle si.

 

Ikke vær redd. Ikke la din usikkerhet ødelegge for den varmen det gir meg å motta et smil. Ikke la din redsel for å tråkke meg på tærne komme i veien for den roen jeg fikk av klemmen du ga meg. Ikke la deg selv komme i veien for den gleden du kanskje kjenner på etter jeg tok til tårer av takknemlighet for at nettopp du så meg og spurte meg hvordan jeg hadde det. 

 

Vi valgte bevisst åpenheten. Åpenhet for å ufarliggjøre. Åpenhet.

 

Kjære deg, ikke vær redd.

 

 

Gjør handling av tanker. Vi rår kun over her og nå. 

 

<3 MAMMA <3

Samhold!

For en liten tid tilbake fikk Inga Christine en idé. En idé som viser vår støtte. En idé som gjør at vi alltid bærer mamma med oss. En idé som binder oss sammen og styrker samholdet.

Den kreative av oss, Gunnar Magnus, tegnet straks et utkast. Takk til Maria Sviland ved Blue Veiw tattoo, Mandal som gjorde den siste touchen på designet. Takk for at du så raskt hadde tid. Takk for at du tok imot gjengen på ni. Takk for at du gav oss en nydelig tatovering. 

LIVE WELL, LAUGH OFTEN, LOVE MUCH.



 

 

 

 

 





 

 

 

 

 

  

Fra alle vinkler danner den en A. A for Aslaug, vår kjære mamma. Vår vakre umistelige mamma. Mamma med stor M. Du har alltid satt oss først. Fra vi ble født og til nå har du båret oss, fra nå av bærer vi deg for resten av livet vårt. 

 

 

<3 MAMMA <3

 

To uker er gått..

Tiden går, det er snart gått 2 uker siden mamma kom hjem fra sykehuset. Det er gått to uker siden legen fortalte oss at det var snakk om uker, kanskje måneder. Det er gått uker. Mamma har blitt synlig dårligere på denne tiden. Det er for oss en helt uvirkelig situasjon.

Ubeskrivelig.

Vi må ta stilling til ting vi ikke er klare for. Men vi må være klare.

 



Mamma orker ikke lengre å følge med på sosiale medier, men alt av kommentarer og meldinger blir lest høyt. Vi holder mamma oppdatert om den enorme omsorgen som vises. Mamma og vi takker for omsorg og støtte. Vi er mange og har hverandre, men det er godt å vite at vi har mange rundt oss også.

 





Her har pus funnet en trygg favn.

 

<3 MAMMA <3

Du er aldri alene!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive i dag. Jeg føler at jeg er pakket inn i bomull, hodet er ullent og alt går litt tregt.

Jeg har ikke lyst til å skrive, vil at det ikke skal være nødvendig å skrive.

Hvorfor kan ikke alt være slik det var? Den 23. juli er det tre år siden vi fikk den grusomme beskjeden. Tre år siden mamma fikk vite at hun hadde uhelbredelig kreft. Det er ikke mange gangene i løpet av disse tre årene vi har kunnet se at mamma har vært syk. Humøret har vært upåklagelig og mamma har vært i god form. Flere ganger i løpet av de siste årene har jeg måtte minne meg selv på at mamma faktisk er syk. Det trenger jeg ikke lengre.....

Det er blitt synlig at noe utover mammas makt herjer i kroppen hennes. Jeg vil ha tilbake tiden som var.

 

I natt sov mamma sin første natt i sykehusseng i eget hjem.

 

Det er alltid noen hjemme hos mamma. Du er alt for oss. Du er aldri alene <3

 

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjemme

I går kl 12.30, var ambulansen klar for hjemreise. Mamma ønsket og gledet seg til å komme hjem. Hjem til sitt eget, hjem til det kjente og vante. Hjem til sine kjære. Hjem. Endelig hjemme der hun trives best. Her er mamma godt rigget på sofaen.


Her tar mamma en liten pause fra tv-titting og kjas rundt stuebordet og prøver ut hvordan senga føles etter noen dager borte fra den. Den aller minste i huset var godt fornøyd med at matmor kom hjem og fulgte selvsagt med inn i sengen.



Foreløpig vil mamma ligge i sin egen seng. Rett etter at mamma ble syk var nesten alle sammen samlet hos mamma i 2 uker. Den første natta mamma skulle sove alene i sin seng igjen, ble tøff. Ikke så lenge etter mamma hadde lagt seg gikk en av mine søsken runden i huset for å fortelle at mamma gråt fordi hun var redd. Det gikk ikke lange tiden før flere av guttene hadde hentet dyna og krabbet oppi senga, resten av oss satt på sengekanten eller stod rundt.

Hun blir ikke alene i senga denne gangen heller.




Og her er utsikten fra senga. Bilder i bokhylla og på skyvedørsgarderoben har det blitt hengt opp tegninger og gode ord fra kjente og kjære. Noe godt å feste øynene på når tankene spinner.




Kjære alle som følger oss i denne tøffe tiden. Vit at det betyr mye for oss med deres omtanke. Det er overveldende å se hvor mange som bryr seg om oss og mamma. Og det er nesten ubegripelig hvor mange mamma betyr noe for. Vår kjære mamma som har hatt hendene fulle med oss, men allikevel har hatt tid til å krype inn i så mange hjerter.

 

<3 MAMMA <3

 

Uker, kanskje måneder...

I dag kl. 12 stod vi 14 stykker samlet på mammas rom. Vi var klare for samtale med legen. Vi gikk i tog nedover til rommet der alle fikk plass. Jeg selv hadde tatt med meg en kopp kaffe jeg prøvde å gjemme meg bak. Legen hilste på alle han ikke hadde hilst på før. Det ble stille i rommet.

Vi fikk nå alle sammen den samme informasjonen. Den informasjonen vi håpte vi aldri skulle få. Men som nå var et faktum.

Det er ikke noe mer legene kan gjøre for mamma.

Jeg merker når jeg sitter her og skriver at jeg prøver og ordlegge meg best mulig, for å skåne dere. Skåne dere for det faktum at det nå ikke er noen vei tilbake. Skåne dere for den smerten vi nå kjenner på. Skåne dere for at vi ikke vet hvor mange uker vi har igjen sammen. Skåne dere.

Mamma skrives ut i morgen. Forholdene hjemme vil bli best mulig tilrettelagt for at mamma skal ha det godt. En liten ting vi kan finne trøst i er at legen forklarte at smertene ikke ville bli værre enn de var nå og kan da fint lindres med medisiner.

Hvis noen ønsker å besøke mamma må dere gjerne spørre om det, men som dere sikkert skjønner så er det ikke alltid det passer. Ring enten Sigrun Marie på 47375473 eller Solveig Pauline på 95932202

 

Mamma ønsker ikke blomster.

 

Vi takker alle for forbønn og omtanke, vi trenger det nå mer en noen sinne.

 

<3 MAMMA <3

 

 

 

 

 

 

 

Ikke som ønsket...

Vi var alle spente før dagens legevisitt. På fredag fikk vi beskjed om at mamma skulle gå på antibiotika over helgen og at vi fikk mer informasjon til mandag. Mandagen kom, men den beskjeden vi fikk var ikke den vi ønsket. CRPen fortsetter og synke, men legen mente ikke dette kom til å utgjøre noe forskjell på mammas form. Dette fordi at leverprøver og andre blodprøver ikke var fine.

 

I morgen skal vi ha samtale med legen, der vi får vite mer om hva dette innebærer.

 

Mamma takker for alle god ord og forbønn. Hun orker ikke alltid svare på smser og telefoner hun mottar, men vil dere skal vite hun setter utrolig stor pris på dette. Som jeg har skrevet tildligere så kan dere kontakte meg hvis dere ønsker.

 

 

Jeg kan dessverre ikke bringe gode nyheter i dag.

 

 

<3 MAMMA <3

Noe nytt?

Klokka var rundt halv ti da Sigrun Marie sendte oss dette bildet på familiegruppa på Whatsapp. CRPen var gått ned fra 500 til rundt 400. Formen ørlite bedre.





I dag skulle Vilde og Vegard besøke Besta på sykehuset. Noe av det første Vilde sa var at vi måtte kjøpe premie til Besta siden hun var så flink til å være på sykehuset. Og den selvsagte plassen for å finne premie var lekebutikken.

Tegningen av Besta i en blomstereng. Og premien med navn Loola. Hun har blitt Ninuss sin sidekick.

Koser seg i senga sammen med Verdens Beste Besta.

 

Se, Besta, jeg har bil.



BESTAEN VÅR <3

 


Deilig å løpe litt fra seg, mens Besta tok en liten powernap.


Godt at tante Mie har mobil, kos og avslapping.





Tiden er kommet for å dra. Vi kommer tilbake i morra, Besta <3 Takk for kjempekoselig tid sammen.


I løpet av dagen har mange av oss vært innom sykehuset. Mamma sover litt innimellom. Intravenøs antibiotika 4 ganger i døgnet og i kveld kom det beskjed om at CRPen har sunket til rett over 300. Andre prøver avventes fortsatt. CRPen synker, nå krysser vi fingrene for at formen stiger.

 

 

<3 MAMMA <3

 

Les mer i arkivet » Januar 2017 » August 2016 » Juni 2016
suuupermamma

suuupermamma

57, Birkenes

Vi er en familie med mamma og ni barn. Vi er alle voksne og har begynt å etablere oss så familien vokser stadig. Mamma fikk i juli/august 2012 diagnosen kreft i tykktarm med spredning. Dette er en blogg som gir deg innblikk i hvordan vår hverdag er på godt og vondt. Den handler om vår felles kamp mot mammas kreft. Både jeg, den eldste av oss 9 og mamma skriver innlegg. Ønsker dere kontakt med en av oss kan Aslaug kontaktes på a_ravnevand@hotmail.com og Karen Therese kontaktes på kravnevand@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits